Alois Haba - The Complete Piano Works

Fakta Alois Haba har gått over i historien som eksperimenterende komponist på 1900-tallet. Han studerte i Wien og Berlin under Franz Schreker, studerte de tonale prinsippene i ikke-europeisk musikk og utviklet sin egen teori om mikrointervallisk musikk. Entusiasmen for mikrotonal musikk gjorde likevel at oppfatningen av hans kunstneriske arv ble innsnevret til kun den eksperimenterende delen, selv om mer enn halvparten av verkene hans er komponert i det vanlige halvtonesystemet. Som han selv sa, forsøkte han «å finne veien fra ikke-tradisjonell opplæring til kunstnerisk uavhengig skapende arbeid med sterkt endret harmonikk og melodikk, for å nå et personlig uttrykk etter linjen fra Bach til Schumann og videre til Reger». Dette målet nådde han i Sonate, op. 3, som fikk mye ros fra Schreker, mens Vítězslav Novák «med nedlatende humor kalte den en “sonate for tre hender”». Erwin Schulhoff framførte Two Grotesque Pieces i Berlin i 1922, sammen med komposisjoner av Satie, Casella og Stravinsky. Ifølge en kritiker gjorde Habas komposisjoner «et langt mer autentisk inntrykk enn mye av det som omga dem». Etter Toccata quasi una fantasia (1931) vendte Haba tilbake til pianomusikken én siste gang, 40 år senere, mot slutten av livet, med Six Moods. Som student i Wien og Gent fokuserte pianisten Miroslav Beinhauer på musikk fra 1900- og 2000-tallet. Han ble kjent med Haba gjennom verkene hans for sekstedelstonharmonium (Beinhauer er den eneste utøveren av dette instrumentet, som Haba skapte), og han fortsatte med å studere Habas komplette verk for «vanlig» piano. Disse verkene er lite kjent og verdt å oppmerksomme. Den første komplette innspillingen av Habas verk for «vanlig» piano. Overraskende nok uten mikrointervaller hos Haba.