Bryan's Magic Tears - 4 Am (LP)

Fakta LP-versjon. Inkluderer nedlastingskode. Husker du de mottrekkte amerikanske bandene på utilgjengelige plateselskaper i Midtvesten på midten av 1990-tallet, som skrev refrenger som ville fått Smashing Pumpkins til å grønne av misunnelse, med den elendigste lyden i elektrisitetens historie? Kanskje ikke. Men Bryan's Magic Tears kunne vært et av dem. Prosjektet ble startet for fire år siden av Benjamin Dupont (Dame Blanche), og har medlemmer og tidligere medlemmer fra La Secte Du Futur og Marietta. Det har virkelig alt som trengs for å fylle denne nisjen, som for øvrig har kommet i ferd med å gå ut av bruk: giftige melodier, gitarer som svinger mellom pisk og kjærtegn, spøkelsesaktige klanger og et innviklet navn som viser til en obskur parisisk syrelanger. Men vent: Dette er ikke en tom stiløvelse satt sammen av talentfulle unge som drømmer om en tid de gikk glipp av, og heller ikke et trist gjenforeningstreff for gamle skrullinger som ennå ikke har kommet over å bli 40. Om lyttingen til Bryan's Magic Tears minner deg om 90-tallet, er det ikke på grunn av lyden, men på grunn av en sinnstilstand som var særegen for tiden og for akkurat dette øyeblikket i ungdommen, da de siste illusjonene som Berlinmurens fall vekket, sakte forsvant, og de mørke skyene fra den første Golfkrigen hopet seg opp. Den bekymringsløse, lei seg-aktige meloskheten som er så godt skildret i Gregg Arakis filmer, eller i låter av Sebadoh, Beat Happening og Nirvana, eller til og med i den berømte linjen fra Lou Reeds «Romeo Had Juliet»: «It's hard to give a shit these days». En sinnstilstand som forblir ren, intakt og klar i Bryan's Magic Tears musikk, fri for enhver pose eller kynisme, i tjeneste for gale låttitler som laget deres første album (2016). Og du finner den igjen i dag, enda mer intens og presis på 4 AM, en samling gale hits: «Ghetto Blaster», «CEO», «Changes», hele albumet kunne faktisk nevnes. En plate laget for de klare og kjølige vårdagene da alt plutselig ser lysere, klarere og mer intenst ut. En åpenbar, ubøyelig, månskinnsaktig, romantisk, arrogant, flegmatisk og desillusjonert plate. Kort sagt, en plate som får deg til å ønske at du var 18 igjen.