Chris D / Poison Fang Society - Courtroom Wedding

Fakta Courtroom Wedding, det ville nye albumet fra singer-songwriter-punkrock-legenden Chris D. og hans nye band Poison Fang Society, følger opp In the Red Records' utgivelse av to omfattende album fra bandlederens Divine Horsemen, Hot Rise of an Ice Cream Phoenix (2021) og Bitter End to a Sweet Night (2022). Det stramme, økonomiske settet på åtte låter vokste frem av flere sanger skrevet like etter nedstengningen under COVID-pandemien, opprinnelig tenkt som materiale til en tredje Divine Horsemen-plate. Logistiske problemer rundt medsangerinnen Julie Christensens mulighet til å spille inn i Los Angeles førte imidlertid til en ny soloformasjon med røtter i fortiden. Poison Fang Society-gitarist Larry Schemel, nylig fra Death Valley Girls, og Tucson-oppvokste trommeslager Johnny Ray er begge veteraner fra åttemannsbesetningen på Flesh Eaters' album Ashes of Time fra 1999. De får følge av bassist, keyboardist og gitarist Sharif Dumani, som også sto for lydteknikken og var med på produksjonen sammen med Chris D. Sangene Chris tok med inn i studioet viser et stilskifte: «Jeg prøvde virkelig å skrive mer tradisjonelle sanger, men uten at de skulle høres anonyme ut. På de siste albumene, Divine Horsemen-platene, var det mye mer cut-up-materiale. Jeg brukte fortsatt cut-up i tekstene på denne plata, men ikke like mye. Teksten til «Cellars to Weep» var sterkt påvirket av sanger som Bob Dylans «Subterranean Homesick Blues» eller «Highway 61 Revisited», selv om låta ikke høres slik ut. Jeg ville beholde den surrealistiske humoren Bob Dylan har, de meningsløse frasene som gir mening når de settes sammen.» Med spor inspirert av så ulike temaer som det våpenbærende MAGA-paret som rettet våpnene mot Black Lives Matter-demonstranter («Goddamn Thieving Shame») og de slibrige lokkeropplysningene på pocketbøker fra 50-tallet («Sex Kitten»), viser Courtroom Wedding en slank, kraftfull lyd som minner om den skarpe angrepsstilen til Flesh Eaters i Don Kirk-æraen og den tunge stemningen på Chris' andre soloalbum (som Stone by Stone), I Pass for Human fra 1989. Som denne punkmesterens beste arbeid har det en elektrisk, plaget umiddelbarhet. «Courtroom Wedding høres mer live ut enn Divine Horsemen-platene», sier Chris, «og jeg synes det er en god ting.»