Chris D / Poison Fang Society - Courtroom Wedding

Fakta Courtroom Wedding, det ville nye albumet fra sangeren, låtskriveren og punkrocklegenden Chris D. med det nye bandet Poison Fang Society, følger opp In the Red Records' utgivelse av to omfattende album fra bandlederens Divine Horsemen, Hot Rise of an Ice Cream Phoenix (2021) og Bitter End to a Sweet Night (2022). Det stramme, økonomiske settet på åtte låter vokste frem av flere sanger skrevet like etter nedstengningen under covid-19-pandemien, og var opprinnelig tenkt som materiale til en tredje Divine Horsemen-plate. Men logistiske problemer knyttet til at bandets medforsanger Julie Christensen ikke kunne spille inn i Los Angeles, førte til at det ble laget en ny soloformasjon med røtter i fortiden. Poison Fang Society-gitarist Larry Schemel, sist fra Death Valley Girls, og trommeslager Johnny Ray fra Tucson er begge veteraner fra åtte-mannsbesetningen på Flesh Eaters' album Ashes of Time fra 1999. De får følge av bass-, keyboard- og gitarspilleren Sharif Dumani, som også stod for lydteknikken på samlingen og var medprodusent sammen med Chris D. Sangene Chris tok med inn i studio viser et stilskifte: «Jeg prøvde virkelig å skrive mer tradisjonelle sanger, men uten at de skulle høres helt anonyme ut. På de siste platene, Divine Horsemen-albumene, var det mye mer klipping og collage. Jeg brukte fortsatt litt klipping i tekstene på denne plata, men ikke like mye. Teksten til ‘Cellars to Weep’ var sterkt påvirket av sanger som Bob Dylans ‘Subterranean Homesick Blues’ eller ‘Highway 61 Revisited’, selv om låten ikke høres ut som dem. Jeg ville beholde den surrealistiske humoren Bob Dylan har, de meningsløse uttrykkene som får mening når de settes sammen.» Med spor inspirert av så ulike temaer som det våpenbærende MAGA-paret som pekte våpnene sine mot Black Lives Matter-demonstranter («Goddamn Thieving Shame»), til de slemme lokkefrasene på forsidene av pulp-paperbacks fra 50-tallet («Sex Kitten»), viser Courtroom Wedding en slank, kraftfull lyd som minner om den skarpe angrepsstilen til Flesh Eaters i Don Kirk-perioden og den tunge stemningen på Chris' andre soloalbum (som Stone by Stone), I Pass for Human fra 1989. Som dette punkmesterens fineste arbeid har det en elektrisk, plaget umiddelbarhet. «Courtroom Wedding høres mer live ut enn Divine Horsemen-platene», sier Chris, «og jeg synes det er en god ting.»