Cortex - Spinal Injuries LP+7"

Fakta Med en dyp og engasjert kunnskap om undergrunnsmusikk var Cortex sentrale i den pågående musikalske fortellingen om svensk punk og post-punk. Den avdøde forsangeren i Cortex, Freddie Wadling (1951–2016), er en legende av enorm stature i Sverige: han er æret på linje med Captain Beefheart eller Serge Gainsbourg og har vært en nøkkelinnflytelse for generasjoner av svenske artister de siste fire tiårene. Arbeidet hans spenner fra proto-punk til balanserte jazzvokaler, og livsbanen hans fra den svenske undergrunnen tidlig på 1970-tallet til de siste årene som en ikonisk tolker av den svenske sangboken i mainstream, må inkludere en diskusjon av og erfaringen med det mange anser som hans største album: Cortex sin debut-LP Spinal Injuries. Innspilt i april 1981, utgitt i august 1983, står Spinal Injuries med Cortex som et av en håndfull mesterverk innen skandinavisk post-punk. Freddie Wadling spilte i lokale band i hjembyen Göteborg fra midten av 1960-tallet: garasjeband, jamband, one-o-s og festband. Wadling tilhørte generasjonen av kulturelt skarpsindige som omfavnet milepælene etter hvert som de skjedde: Captain Beefheart, The Velvet Underground, Zappa, Bowie, Eno, The Stooges, Hawkwind, sammen med undergrunnslitteratur, undergrunnstegneserier og kunstbevegelser utenfor mainstream, på en tid da man måtte grave hardt for å finne ut av ting. Ingen internett, ingen medieomtale, ingen TV eller radio. Alt gikk via munn-til-munn, hepcat til hepcat. Spinal Injuries er en ekstraordinær plate som ikke nødvendigvis gir gjenklang i Sverige, eller innen post-punk, eller 1981. Jeg mener den er et av de beste oversette albumene fra denne epoken, og den er fortsatt en svært original rockeplate i dag og står fortsatt utenfor tiden. Like mye påvirket av punkrock som av art rock – ekko av Brian Eno, Roxy Music, Swell Maps, Neu!, Can, Tuxedomoon, og listen fortsetter – definitivt en rockeplate som er virkelig godt informert av sine innflytelser, men som ikke ett eneste øyeblikk trekker seg tilbake til en representasjon. Som de fleste albumene vi stadig vender tilbake til, er det noe i sporene som får oss til å føle at vi kan tre utenfor grensene for kontekstuell tid og sted.