Cyrus Pireh - Thank You, Guitar (CD)

Fakta *NÅ TILGJENGELIG PÅ CD!!!* Med noen forenklinger er shredderne musikkens proffbrytere: de trekker på overdreven dramatikk uten sjel, og tilhører fingertapperne, gripebrettsmørerne og dem som ser musikk som et konkurransebasert slagsmål. Gitarkonsensusen unngår derfor shredding, selv om den av og til lar halsen løpe raskt nok til å minne lytterne om at de «virkelig kan spille». For den vanlige avantgarde-gitarlytteren er shredding likevel for mye. Det leder oss til Cyrus Pirehs nye Palilalia-utgivelse *Thank You, Guitar*, hans siste forsøk på «transcendental shred electric guitar music». (Hør «If I Can Play Fast Enough It Will Turn into Food and Shelter» på Bandcamp for en langdryg utgave av nettopp dette.) Pireh, som kaller seg anarkist og antatt fiende av musikk som sport, gjør 32-deler-løpet på gripebrettet om til et hypnotisk kok. Det spilles og tas opp med lite elektronisk knep, bortsett fra en Digitech DD5 og noen mystiske forsterkermodifikasjoner. Resultatet høres ut som om Pireh har plugget en kvartomsjakk inn i hvert øre, med en rask digital delay som spretter mellom pannelappene, mens det våte og tørre signalet fra den ni-strengede gitaren nesten ikke kan skilles fra hverandre. Pireh ser faktisk på sin maksimalistiske to-hånds-skrabing som et speil der lytteren kan se alle slags detaljer i det raskt selvforplantende toniske og rytmiske teppet. Tittelsporet, med sine skarpe svinger som ekko av Fred Friths «Hello Music», en annen forbløffende LP-åpner, etablerer denne metoden med en gang. («What Are We Doing What Could Be Done», et annet Bandcamp-spor, bruker samme ekstatiske mojo.) Men langt fra å dvele i glitter og glamour, følger hver låt ulike tangentielle retninger. Noen, som «Free Palestine», bruker tapedelay til å smøre lydene utover til en udefinerbar, proto-psykedelisk form, mens andre strekker lengre feedbacktider ut til unison-linjer som minner om Enos altoppslukende Revox (om enn med mindre tonehøydeavvik). Men platens sanne hjernevrider er «Amen Family», der fingertapping og strengeskraping gjenskaper det ærverdige amen-breaket som en elektrifisert freak-folk/jungle-opus for fingerstyle-gitar, som man må høre for å tro. Til syvende og sist er *Thank You, Guitar* et stort steg fremover i Palilalias nyskaping av soloplaten for gitar, og en av de første virkelig nyskapende tingene jeg har hørt en gitar spytte ut på lenge. Den utnytter spenningen mellom presisjon og kaos, uten å helt gli over i det ene eller det andre, og holder engasjementet på topp og er full av handling helt til slutt. – Tom Carter