Davidson Ethan Daniel - Cordelia

Fakta Ethan Daniel Davidsons trettende studioalbum finner den erfarne singer-songwriteren på nytt kreativt terreng, samtidig som han fortsetter på den fortryllende og underfulle veien diskografien hans har kartlagt så langt. Cordelia er like frodig og dypt følt som Davidsons musikk noensinne har vært, med countrypregede ballader og ublemmet blues som ledsager til denne reisende musikerens filosofiske utforskninger og betraktninger over fortid, nåtid og framtid. Cordelia følger på Stranger fra 2022, som markerte både en avslutning og en ny begynnelse etter over ti års fruktbart kreativt samarbeid med Warren Defever fra det eksperimentelle rockekultbandet His Name Is Alive (som Davidson fortsatt samarbeider med på framtidige prosjekter). «Jeg var forsinket med å begynne helt på nytt med en haug nye folk», forklarer han. Men noen ganger trengs et skifte av omgivelser en stund, og da Davidson hadde en rekke sanger klare, stort sett fra en låtskrivingsperiode under covid-tiden (den sårbare «Your Old Key» går tilbake over ti år i tid), tok han kontakt med produsent David Katznelson for å høre med ham om hvem han burde jobbe med. Katznelson anbefalte North Mississippi Allstars-forsangeren Luther Dickinson som den perfekte medprodusenten ved siden av ham. Davidson dro sørover for å treffe North Mississippi Allstars-forsangeren og forme de syv sangene som ble til Cordelia, en samling som tar en brå sving bort fra de mørkt nyanserte klangene på Stranger og som var musikalsk inspirert av Davidsons kjærlighet til de rå blues-platene som det legendariske selskapet Fat Possum ga ut på 1990-tallet. «Jeg har alltid vært fan av den bakketraktpunkblues-en», forklarte han. «Det er ikke den typen musikk jeg lager, men den har alltid satt et stort preg på meg, og jeg visste at Luther var mannen som kunne oversette disse sangene og sette sammen et skikkelig godt band.» Sammen med Davidson og Dickinson på Cordelia var bassist og Emmylou Harris-samarbeidspartner Byron House, trommis Marco Giovino (Robert Plant, John Cale) og multiinstrumentalisten Rayfield «Ray Ray» Holloman, som bidro med pedal steel og piano gjennom hele albumet. «Ray Ray kommer fra det som kalles sacred steel-tradisjonen, en liten kultur i svarte kirker der pedal steel-gitaren er hovedinstrumentet i gudstjenesten», forklarer Davidson. «Som jødisk mann har vi selvsagt ikke mye pedal steel i synagogen, men jeg har alltid likt den typen musikk, og Ray Ray fikk virkelig disse sangene til å leve.» Cordelia høres robust og grundig innlevd ut, så den gjennomsnittlige lytteren kan bli overrasket over å høre at Davidson og bandet spilte inn disse sangene på tre dager totalt. «Jeg liker å jobbe ganske raskt», forklarer han. «Jeg har laget plater i Detroit så lenge at det var fint å prøve en frisk tilnærming, spesielt i Mississippi, der mye av musikken min kommer fra. Hele måten vi gjorde denne plata på var veldig rask. Å jobbe raskt gjør at jeg beholder forholdet mitt til sangene. Jeg prøver å komme inn i studioet, lage plata på kortest mulig tid og så få den ut.» Som i Davidsons respektable katalog står tekstene hans i fokus gjennom hele Cordelia, og de uttrykker hans egen spesifikke livssyn på en måte som er preget av både jødisk tro og buddhismens prinsipper, ikke minst på den glitrende åpningssangen «I Know My Rider Knows My Name». «Jeg er ikke en musiker, jeg er en performancefilosof», sier han. «Musikken er et vehikkel for tekstene, der jeg prøver å pakke ut det som skjer inni meg. Det å gjøre dette er en del av psykoterapipraksisen min, å finne mørke steder i meg selv og forstå hva som foregår der.» Albumets tittel er inspirert av datteren med samme navn i Shakespeares klassiske tragedie King Lear, som Davidson føler et personlig slektskap med. «Min adoptivfar var en flott mann, men mot slutten av livet hans hadde han mange smigrere rundt seg da helsen hans sviktet», husker han. «Jeg kom til å føle meg som Cordelia, fordi jeg ikke var rundt ham for pengene hans. Det var fordi jeg var gutten han tok inn og tok vare på, og jeg elsket ham for det.» Refrenget i den svevende nest siste sangen «Along in the Wind and the Rain» låner fra sangen narren i stykket synger, og i denne speilingen reflekterer Davidson over sine egne reiser som menneske midt i livets erfaringer. «Jeg er fortsatt på den gale reisen for å finne ut hva som foregår inni meg, hvem jeg er, og hvordan jeg fullender meg selv», forklarer han. Ellers utforsker Davidson, over den luksuriøse pedal steel-en i førstesingelen «Gasoline», en låtskrivingsgrunn få har tråkket på før ham: «Jeg tenkte: hva er en sang som ikke er skrevet? Ingen har skrevet en sang om en karrierebrannstifter som kommer ut av fengsel og gjenoppretter kontakten med sin gamle flamme. Det er en countrysang vi ikke har hørt, og siden jeg nå selv er midt i livet, kunne jeg kjenne meg igjen i følelsen av at hvis du fortsatt har litt ild, har jeg litt bensin, og vi kunne fortsatt tenne på dette forholdet og brenne ned noen bygninger underveis.» Et særegent perspektiv, uten tvil, og det speiler ikke bare Cordelia, men også Davidsons karriere så langt, der han har vært på en evig jakt etter seg selv så vel som etter fellesskapet med andre. «Jeg skriver disse sangene fordi jeg prøver å møte folk og ha ekte relasjoner», forklarer han. «Jeg vil finne folk jeg deler et felles språk med. Det er det jeg er interessert i, og hvis musikk er et vehikkel for det, så er det grunnen til at jeg fortsetter med det.»