Davidson Ethan Daniel - Cordelia

Fakta Ethan Daniel Davidsons trettende studioalbum finner den erfarne singer-songwriteren på nytt kreativt terreng, samtidig som han fortsetter på den betagende og forunderlige veien diskografien hans hittil har kartlagt. Cordelia er like frodig og dypt følt som Davidsons musikk noen gang har vært, med countrypreget ballademusikk og ublank blues som ledsager denne reisende musikerens filosofiske utforskninger og betraktninger over fortid, nåtid og framtid. Cordelia følger Stranger fra 2022, som markerte både en avslutning og en ny begynnelse etter over ti års fruktbart kreativt samarbeid med Warren Defever fra de eksperimentelle rocklegendene His Name Is Alive (som Davidson fortsatt samarbeider med på framtidige prosjekter). «Jeg var forsinket med å begynne helt på nytt sammen med en gjeng nye folk», forklarer han. Men noen ganger trengs et skifte av omgivelser for en stund, og da Davidson hadde en rekke sanger klare, stort sett fra en låtskrivingsperiode under covid-tiden («Your Old Key» går tilbake mer enn ti år når det gjelder den kreative unnfangelsen), tok han kontakt med produsent David Katznelson for å høre med hvem han kunne jobbe med. Katznelson anbefalte North Mississippi Allstars-frontfigur Luther Dickinson som den perfekte medprodusenten ved siden av ham. Davidson dro sørover for å treffe North Mississippi Allstars-frontfiguren og forme de sju sangene som ble til Cordelia, en samling som tar en venstresving fra de mørke tonene på Stranger og som var musikalsk inspirert av Davidsons kjærlighet til de rå bluesplatene som det legendariske plateselskapet Fat Possum ga ut på 1990-tallet. «Jeg har alltid vært fan av den hill-country-punkbluesen», sa han. «Det er ikke den typen musikk jeg lager, men den har alltid hatt stor innvirkning på meg, og jeg visste at Luther ville være mannen som kunne oversette disse sangene og sette sammen et skikkelig godt band.» På Cordelia spiller sammen med Davidson og Dickinson bassisten og Emmylou Harris-samarbeidspartneren Byron House, trommeslageren Marco Giovino (Robert Plant, John Cale) og multiinstrumentalisten Rayfield «Ray Ray» Holloman, som bidro med pedal steel og piano gjennom hele plata. «Ray Ray kommer fra det som kalles sacred steel-tradisjonen, en liten kultur i svarte kirker der pedal steel-gitaren er hovedinstrumentet i gudstjenesten», forklarer Davidson. «Som jødisk fyr har vi selvfølgelig ikke mye pedal steel i synagogen, men jeg har alltid likt den typen musikk, og Ray Ray fikk virkelig disse sangene til å leve.» Cordelia høres robust og godt innarbeidet ut, så den gjennomsnittlige lytteren kan bli overrasket over å høre at Davidson og bandet spilte inn sangene på tre dager totalt. «Jeg liker å jobbe ganske raskt», forklarer han. «Jeg har laget plater i Detroit så lenge at det var fint å prøve en frisk tilnærming, særlig i Mississippi, der mye av musikken min kommer fra. Hele måten vi gjorde denne plata på var veldig rask. Å jobbe raskt gjør at jeg beholder forholdet mitt til sangene. Jeg prøver å komme inn i studioet, lage platen på kortest mulig tid og så få den ut.» Som med Davidsons respektable katalog står tekstene hans i fokus gjennom hele Cordelia, og de uttrykker hans egen spesifikke livssyn, særlig på den glitrende åpningssangen «I Know My Rider Knows My Name», formet av både hans jødiske tro og buddhismens læresetninger. «Jeg er ikke musiker, jeg er en performancefilosof», sier han. «Musikken er vehiklet for tekstene, der jeg prøver å pakke ut det som skjer inni meg. Dette er en del av psykoterapipraksisen min, å prøve å finne mørke steder i meg selv og forstå hva som foregår der.» Platens navn er inspirert av datteren med samme navn i Shakespeares klassiske tragedie King Lear, som Davidson føler et personlig slektskap med. «Min adoptivfar var en fin mann, men mot slutten av livet hans hadde han mange smiskere rundt seg da helsen hans var på hell», husker han. «Jeg følte meg som Cordelia, for jeg var ikke der for pengene hans. Det var fordi jeg var gutten han tok inn og tok vare på, og jeg elsket ham for det.» Refrenget i Cordelias svimlende nest siste spor «Along in the Wind and the Rain» låner fra sangen som narren i stykket synger, og i denne speilingen reflekterer Davidson over sine egne reiser som menneske midt i livets erfaringer. «Jeg er fortsatt på denne gale reisen for å finne ut hva som foregår inni meg, hvem jeg er, og hvordan jeg fullt ut fullfører meg selv», forklarer han. Ellers, oppå den luksuriøse pedal steelen på første singel «Gasoline», utforsker Davidson låtskrivingsterritorium som få har tråkket på før ham: «Jeg tenkte: hva er en sang som ikke er skrevet? Ingen har skrevet en sang om en karrierebrannstifter som kommer ut av fengsel og tar opp igjen forholdet til sin gamle flamme. Det er en countrysang vi ikke har hørt, og siden jeg selv nå er middelaldrende, kunne jeg kjenne meg igjen i følelsen av at om du fortsatt har litt ild, har jeg litt bensin, så vi kan ta opp romansen igjen og brenne ned et par bygninger på veien.» Et særegent perspektiv, uten tvil, og som speiler ikke bare Cordelia, men Davidsons karriere så langt, der han har vært på et evig søk etter seg selv og etter fellesskapet med andre. «Jeg skriver disse sangene fordi jeg prøver å møte folk og ha ekte relasjoner», forklarer han. «Jeg vil finne folk jeg deler et felles språk med. Det er det jeg er interessert i, og hvis musikken er vehiklet for det, er det derfor jeg fortsetter med den.»