Dietrich Buxtehude - Trio Sonatas, Op. 1 & 2

Fakta Nøkkelen til Buxtehudes triosonater, både for utøvere og lyttere, er en bevissthet om stylus fantasticus, som tyske komponister på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet utviklet som svar på den nye, fritt oppfinnsomme stilen til italienske komponister som Claudio Merulo og Girolamo Frescobaldi. «Det er den frieste og mest ubundne metoden for komposisjon», skrev en samtidig teoretiker. «Den er bundet til ingenting, verken til ord eller til et melodisk tema, og er innstiftet for å vise genialitet og lære den skjulte konstruksjonen i harmonien og den geniale utformingen av harmoniske fraser og fuger.» De syv sonatene i hver av disse samlingene, utgitt i Hamburg i 1696, byr på en kontinuerlig rekke korte satser, opptil åtte per sonate, som veksler mellom langsomme og raske tempi og mellom improviserende og kontrapunktiske teksturer. Dominerende er en svimlende rekke ostinato-variasjoner som innprenter melodiene i lytterens bevissthet. Vi møter vittige soloer, dialoger og samtaler, sublime forhalinger, freidige synkoperinger og til tider utflukter inn i merkelig modal harmonikk. Uttrykksregisteret er følgelig bredt og går i op. 1 nr. 6 inn i et d-moll-landskap av mørke og fortvilelse. Musikerne på denne nye innspillingen av Buxtehudes triosonater er erfarne og dyktige utøvere av barokkstil, med en imponerende katalog av album på Brilliant Classics bak seg. Valerio Losito har blant annet spilt inn fiolinsonatene til Scarlatti, Telemann og Tessarini, mens Simone Stella har laget komplette oversikter over Frobergers og Pachelbels orgel- og cembaloverk, «fremført med naturlig flair, særlig når det gjelder å klargjøre kontrapunktet» (Gramophone). Simone Stella presenterer disse fascinerende verkene, milepæler i tysk-barokk kammermusikks historie, med et omfattende essay i heftet. Dette er, sier han, «musikk full av lyrisk delikate, sorgfulle og dramatiske følelser, men også melodisk, harmonisk tilfredsstillende og full av vitalitet, en klangverden som gjør ham til et unikt geni i musikkens Pantheon.» – Dietrich Buxtehude (ca. 1637–1707) var en fremtredende tysk-dansk komponist og organist i barokken, kjent for sin innflytelse på senere komponister som J.S. Bach og Händel. Best kjent for sin geistlige vokalmusikk og sine virtuose orgelverk, skrev Buxtehude også et betydelig korpus med kammermusikk. – Buxtehudes triosonater ble utgitt henholdsvis i 1694 og 1696 og består av to sett med sju sonater hver. På denne innspillingen spilles de med én fiolin, viola da gamba og cembalo. Verkene representerer en blanding av tysk kontrapunkt og italiensk stil. Sonatene er bemerkelsesverdige for sin variasjon av former, med fugerte partier, dansesatser og uttrykksfulle langsomme passasjer. Den oppfinnsomme bruken av harmonikk og den rytmiske vitaliteten speiler den livlige ånden i tidlig barokk. Op. 1- og op. 2-sonatene er blant de tidligste betydelige instrumentalverkene i Nord-Tyskland, og de bidro til utviklingen av sonatesjangeren. – Spilt av tre fremste representanter for den italienske historisk informerte utøvelsespraksisen: Valerio Losito, Bettina Hoffmann (viola da gamba) og Simone Stella. Valerio Losito har med suksess spilt inn verk av Tessarini, Veracini, Dal Barba, Telemann og Alessandro Scarlatti for Brilliant Classics.