Dino Spiluttini - Heaven (LP)

Fakta «Heaven» er et verk innen samtidig kirkemusikk. Det sentrerer seg rundt døden, og konseptet ble utløst da Dino Spiluttini oppdaget morens forberedelser, både til sin egen død og til hans. Han kom til hjemmet hennes i 2015 for å bli ført til den lokale kirken og vist de to tilstøtende plassene hun hadde reservert til urnene deres. Sporene på «Heaven» utgjør til sammen en analogt personlig og forventningsfull forhandling med døden. Delvis hentet fra orgelopptak gjort i samme kirke, bruker albumet ofte Arvo Pärts komposisjonsmetode tintinnabuli. Foruten den tematiske logikken i de hellige assosiasjonene, passer metoden Spiluttinis tendens til å minimere tonal kompleksitet, til tross for tunge og dynamiske partier. Hans karakteristiske bruk av knirkende bass, rastløst uregelmessig tempo og tagget forvrengning vender tilbake. Denne gangen kombineres de med pads, harper, flimrende orgler og svevende kor. Sporttitlene på «Heaven» frembringer intense følelsesmessige konflikter, særlig de som oppstår av erfaringer knyttet til kroppslighet. «Touch isolation» er et begrep for det giftige maskuline stigmaet mot platonisk berøring mellom menn. Om en slik referanse på et album opptatt av død og etterliv reiser spørsmålet om Spiluttini mener at noen berøring – for ikke å si platonisk – er mulig i «Heaven», gir tittelen «Flesh Angel» kanskje svaret. Som med «Body at War» og «Weakened Centurion» plasserer en slik tittel musikkens uro midt i pågående kamper om kroppsaksept. Samtidig minner «Rainbow Bridge» om prosadiktet fra 1980-tallet som lover en evig gjenforening i døden med ens elskede tapte kjæledyr. I sammenheng virker disse ulike signalene å fange den lengtefulle spekulasjonen om at kropper, som erfaringens knutepunkter, ikke kastes bort i døden; tvert imot oppnår de en tilstand av fullkommenhet. «Heaven» kretser rundt dramatiske og stadig skiftende vignetter. Som kirkemusikk mangler den reell felles deltakelse eller trofasthet til salmetekst. I stedet må den forholde seg til negasjon og evighet som pålitelige trusler mot generasjonsmessig og romlig avstand, mot personlige kamper med jordisk kroppslighet og mot den engstelige, hyperaktive navigeringen av identitet i senmoderniteten. – Edward Trethowan. Forside-foto og layout av Dino Spiluttini. Innspilt, produsert og mikset av Dino Spiluttini. Mastret av Rashad Becker. Finnes hos Bengans.