Ennio Porrino - I Canti Dell'esilio (Songs Of Exile

Fakta De første 12 sangene av de 15 i I canti dell'esilio, opprinnelig skrevet for stemme og lite orkester, ble komponert tidlig i 1945, før de allierte styrkene kom til Venezia i april, mot slutten av krigen. De er en tydelig refleksjon av et ideologisk valg som styrte Ennio Porrino: å velge tekster knyttet til en «tradisjon» og å utforme et musikalsk språk som beholder melodiens klarhet, i harmoni med tekstens prosodi. Dette ble støttet av både modale og kromatiske harmonier, innenfor rammene satt av Debussy og hans innflytelse. Alle de 15 Canti dell'esilio følger denne strukturen, men særlig de første 12, der de klassiske kildene (greske poeter, nylig oversatt i Salvatore Quasimodos nå berømte versjoner) og de pseudo-troubadurmiddelalderske kildene (på gammelfransk, tysk og spansk) møtes med Italias poetiske arv. Samlingen er ordnet etter et historisk prinsipp, noe som tyder på at Porrino ønsket å skape en syklus som representerer ulike epoker i italiensk litteratur. Første del består av tre greske sanger, tre troubadursanger og tre eldre italienske sanger (fra 1200- til 1400-tallet). Disse skiller seg ut med sin livlighet og sjarm, selv om enkle modale prosesser av og til antyder melankoli. Andre del åpner med de italienske sangene fra 1500- og 1700-tallet, der en vital, utadvendt energi dominerer i bevegelse, lyd og gester som grenser til det teatralske. Deretter tar de tre siste sangene opp temaet «eksil» igjen i titlene sine. Mens tittelen på samlingen som helhet kan antyde trøsten den landflyktige søker og finner i poesien, får ordet i denne siste delen tre et mer personlig innhold av nostalgi og sorg, og vekker uunngåelig komponistens egen skjebne i den tragiske våren 1945. Tekstene er skrevet av Porrino selv og er dypt uttrykksfulle i personlig fortvilelse. Den andre samlingen på innspillingen, Canti di stagione (Årstidssanger), tilhører en gladere periode i Porrinos liv, da han var i begynnelsen av 20-årene. Verket ble komponert i 1934, samtidig med at han deltok i Respighis avanserte komposisjonskurs og med fremveksten av Francesco Santoliquidos kammersanger, hvis tragiske innflytelse skulle prege Porrinos senere valg. Samlingen åpner med Notte d'inverno (Vinternatt), satt i mørke, dystre toner med tunge ostinatoer som støtter dramatisk deklamasjon. I skarp kontrast er Mattino d'aprile nel bosco (Aprilmorgen i skogen) en lett, solrik dans. Det tredje stykket, Afa (Hete), formidler slitenheten i sommerens trykkende varme gjennom en monoton, tung rytme. Det fjerde stykket, Autunnale (Høstlig), er bredt og komplekst, og rytmen er livlig og engasjerende. Annen informasjon: Innspilt juni 2024 i Roma, Italia. Tospråklig hefte på engelsk og italiensk med innledning av komponistens datter, Stefania Porrino. De sungne tekstene finnes på www.brilliantclassics.com. Ennio Porrino (1910–1959) var en italiensk komponist kjent for sin dype tilknytning til sardiske musikktradisjoner og sin evne til å blande dem med moderne komposisjonsteknikker. Født i Cagliari på Sardinia, studerte Porrino komposisjon hos Ottorino Respighi, noe som preget hans rike og sugestive orkestrering. Verkene hans reflekterer ofte landskapene, folkloren og den kulturelle identiteten på Sardinia, og han er en betydelig skikkelse i italiensk musikk på 1900-tallet. En av hans kjente komposisjoner er I canti dell'esilio (Eksilsanger), skrevet i 1945. Dette verket, komponert mot slutten av andre verdenskrig, er dypt emosjonelt og speiler temaer som lengsel, fordrivelse og nostalgi. Tittelen i seg selv antyder en følelse av eksil, muligens symbolsk for den bredere fordrivelsen krigen forårsaket, eller en mer personlig refleksjon over isolasjon og identitet. Stykket kjennetegnes av uttrykksfulle melodier, sår harmonikk og en underliggende melankoli. Fremført av Angela Nisi (sopran) og Enrica Ruggiero (piano).