Ensemble Galilei - There I Long To Be

Fakta Hvem visste det? Visst ikke vi. Da de åtte av oss møttes hos WBEZ i Chicago den 13. september 2022, trodde vi at vi tok første steg mot innspilling av en ny CD. Det var en fin dag i studio, vi fikk unna mye, og det hørtes ganske bra ut. Men så brukte vi mye av 2023 på et kammerteaterstykke som delte tiden sin mellom LA og Chicago, og da var det ikke mye ledig rom for å gå tilbake til studio. Den 5. januar 2024 var neste gang vi samlet oss for å spille inn, denne gangen på Tonal Park i Takoma Park, Maryland, og vi var mange. Det var de fem kjernemedlemmene i gruppen, med Tim Langen på fiddel og James Oxley på tenor, til sammen sju musikere. Dan produserte, Charlie satt ved mikserpulten, og Lindsey hadde oversikten over alt. Ærlig talt var det en tøff økt. Vi hadde vært for optimistiske om hva som kunne oppnås, kanskje var vi for dårlig øvd, og jeg hadde kreft. Dette er ikke et synd-meg-øyeblikk. Det er bare et faktum at når du har kreft og ikke vet om det, har du ikke fått diagnosen, ingenting føles riktig, og faktisk føltes ingenting riktig. Selv i tåken av utmattelse og sykdom var det skinnende, glitrende øyeblikk med ekstraordinær musikk. Isaac tok med seg saksofonen sin. Ensemble Galilei, kjent for å blande tidlig musikk og tradisjonsmusikk, hadde aldri, aldri spilt inn noe så moderne. Cape Clear, en tradisjonell irsk melodi, skulle spilles på saksofon med viola da gamba som akkompagnement. Og hvem visste det? Begge instrumentene buldret og sang, Isaacs saksofon red på de rødglødende kullene av sorg, mens gambaen, i det dypeste av registeret, ga en medspiller i mørket. James Oxley la hele seg inn i Come Away, Death, med Jesse Langens ekstraordinære gitarspill som gav melodien rom, luft og lys. Bernard McWilliams, fotografen på økten, var til stede da jigg-settet ble spilt inn, et rett frem irsk sett som Tim, Jesse og Isaac hadde satt sammen noen dager tidligere. Han så meg rett i øynene og sa: «Det er som å høre ren glede.» The Boys of Barr na Sraide, med sin perfekte ufullkommenhet, får meg fortsatt til å gråte når jeg hører Isaac synge: «And when the hills were bleeding and the rifles they were aflame / To the rebel homes of Kerry the Saxon strangers came / And the men who fought the Auxies and beat the Black and Tans / Were the boys of Barr na Sraide who hunted for the wren.» En biopsi ble tatt den 15. april, og jeg fortalte kirurgen at min første ledige dag for operasjon var 17. juni. Jeg hadde ting å gjøre. Vi hadde innspillingsøkter allerede planlagt. Da vår produsent, Dan Merceruio, og jeg lyttet til sporene fra desember, var det musikk som løftet seg, men også partier som ikke helt tok av. Vi trengte en fiolinist. Jeg ringte Hanneke Cassel, som bor i Boston, og spurte om hun kunne ha en dag til å komme til DC og spille inn. Da hun sa: «Ja, hvis det er 6. mai», var vi klare. Jeg fløy opp for en øvelse, vi gikk gjennom sporene hun skulle jobbe med, hun skapte vakre og fengslende stemmer, og 6. mai ble en av de dagene med fokusert kreativitet man aldri glemmer. På den tiden var det to prosjekter under arbeid, på parallelle spor. For første gang skulle vi spille inn en CD med tidlig musikk i en konvensjonell klassisk stil. Ensemble Galilei hadde alltid vært kjent som en krysningsgruppe, noe som betydde at selv om vi framførte tidlig musikk, var tradisjonsmusikken alltid like rundt hjørnet. Vi forsøkte aldri å nå et nivå av historisk framføringspraksis som kunne tiltrekke publikum av tidlig musikk, før nå. Vi var bare fire som møttes for å øve om våren, og da øvelsene var over og vi var overbevist om at vi hadde noe å si som aldri før var sagt, bestilte vi en økt for 6.–9. juni. Kathryn Montoya og jeg var representantene for tidlig musikk fra Ensemble Galilei, og vi skulle få følge av den ekstraordinære lutespilleren Ronn McFarlane og den enestående engelske tenoren James Oxley. Dessverre, like før James skulle fly til USA fra England, testet han positivt for covid. Studioet hos Sono Luminus var reservert, Erica Brenner, vår produsent, hadde billettene sine, og Robert Friedrich, vår tekniker, hadde pakket alt utstyret. Vi skulle spille inn. Studioet er laget for at en gruppe skal spille inn sammen, dele rommet, høre musikken mens den spilles og kjenne resonansen i rommet. Det finnes ingen isolasjon, ingen overdubbing, ingen reparasjon av den plagsomme summende strengen i takt fire som ville blitt et problem senere. Lydbildet blir bredere, det blir mer romlyd, og prosessen er i seg selv annerledes. Dere kan se hverandre, høre hverandre puste. Og hvis du gjør en feil, lever den videre i alles mikrofon. Det finnes tross alt en pluss- og en minusside ved alt. Dagene med innspilling sammen med Kathryn og Ronn var forbløffende. Fordi vi hadde booket tre dager (og siden vi ikke spilte inn noe av vokalmusikken), kunne vi konsentrere oss, virkelig ta oss tid, strekke ut og lytte, og med Erica som forsiktig veiledet oss, omorganisere og prøve på nytt. Det er sjelden at tid er din venn i studio, og for oss i de dagene var det det. Vi klarte å booke studioet med James for 4.–6. august, og der møttes vi igjen. For å være ærlig var to av sangene James sang svært viktige for meg, og måten han sang John Dowlands Flow My Teares og Go Crystal Teares på gjorde det til en utsøkt opplevelse å spille basslinjen, med Ronn på lutedelen. Og jeg hører det i innspillingen. All den intensjonen, all den tilsynelatende ubesværede teknikken (som vi vet ikke er ubesværet) og hjertet de la i framføringene, dette er det man lever for i musikken. Jeg ringte Collin Rae, sjefen for Sono Luminus, på vei hjem fra økten i håp om at han kunne ha et godt navn på dette tidlige musikk-avleggeret fra Ensemble Galilei. Han foreslo at vi, i stedet for å gi ut to ulike prosjekter under to ulike navn, kunne gi ut én innspilling som et dobbelt-CD-sett. Lindsey Nelson, vår executive producer, som alltid ser ut til å ha visdommen og erfaringen til å lede oss når vi er på ukjent terreng, satt i bilen under den samtalen. Det var et sinnsykt øyeblikk. Det var så mange ting som ga mening med det, og samtidig var det store hindringer. Vi hadde alltid vært en ensemble som omfavnet et bredt spekter av musikk, så å sette tidlig musikk og tradisjonsmusikk på samme CD var god, vanlig praksis. Men vi hadde spilt inn i radikalt ulike lydmiljøer, med vilje, og det var utfordrende å få disse ulike lydbildene til å passe sammen. Men Collin hadde rett. Det var galskap å skille ut en annen gruppe, gi den et annet navn og gi ut en CD. Og selv om det aldri hadde falt Lindsey eller meg inn, var et dobbelt-CD-sett den perfekte løsningen. Sommeren 2024 var tøff, og likevel dukket det hele tiden opp forbløffende ting. Noen år tidligere så jeg for første gang på Spotify-siden vår og så at vi hadde millioner av avspillinger. Våre største byer var Paris, Seattle og London, og publikummet vårt var hovedsakelig folk i slutten av tenårene, tjueårene og begynnelsen av trettiårene, ikke vårt vanlige konsertpublikum, og de hørte ikke musikken på en Spotify-radiostasjon, de lyttet og delte med venner. Dette skjedde over hele verden. Og så i august tok Come, Gentle Night, tittelsporet på en CD som ble utgitt i 2000 på Telarc, fyr. Plutselig var alle våre fem største byer i Tyrkia. Låten ble strømmet hundretusenvis av ganger, igjen delt fra person til person. Folk lyttet. Strålebehandlingen for meg startet i september. For min første økt, som skulle bli den lengste, spurte teknikeren hva jeg ønsket å høre, og jeg sa: «Meg. Oss. Ensemble Galilei.» Han fant Ensemble Galilei på Spotify, og mens jeg lå på det kalde metallbordet i det kjølige, svakt opplyste rommet