Geoffrey Poole - Pianist's I Ching (3CD)

Fakta I over et halvt århundre har den engelske komponisten Geoffrey Poole vært beundret av publikum og kritikere, men han har likevel forblitt en overraskende gåtefull skikkelse. Selv med en rekke radiosendinger, portrettkonserter, prestisjetunge oppdrag fra BBC, BCMG og Hallé og gode anmeldelser, har kritikerne stort sett slitt med å plassere ham stilistisk. Uttrykk som «eklektisk» og «sikksakk-utvikling» går igjen; «ikke engang studentnivå» står side om side med «forbløffende originalitet». Komponistens egen oppfatning er at mens «The Biz» vil at man skal gjenta en vinnende oppskrift, er livet kort, og fantasien fortjener å utforske alt den blir tiltrukket av. Dette har inkludert noen uvanlige konserter: én for javanesisk gamelan og vestlig orkester (Swans Reflecting Elephants), en annen for afrikanske trommeslagere og fem ensembler (Two-Way Talking), og en konsert for jazzpiano og messing (Lucifer), som alle ble sendt på Radio 3. Men her, i det 20 år lange prosjektet A Pianist's I Ching, kan vi se en syntese av Pooles kjærlighet til utforskning og et eksplisitt, begrensende rammeverk. I Ching (den gamle kinesiske «Forandringenes bok») er både et orakel og en filosofisk avhandling, der hver situasjon ses på som en ny stein i veien mot vår utviklende bevissthet. Forandring (forvandling gjennom tid) er selvsagt musikkens grunnvilkår, men ved å komponere et kort karakterstykke til hver av I Chings 64 tilstander har Poole satt fantasien sin i arbeid med begreper og følelser som er fremmede for vestlige sinn og ører. I mange av disse stykkene er det musikalske språket lett tilgjengelig, men resultatet kan likevel overraske. Slik er forandringens natur. Tittelen A Pianist's I Ching fortjener en kommentar. Geoffrey Poole er mange ting: en engasjert lærer, en pensjonert professor, en miljøverner, en bestefar, men en pianist? Ikke i betydningen en akademisk utdannet utøver, selv om han tok en LRAM den gangen eksterne søkere kunne ta eksamen. Men ja, i den betydning at han har spilt piano fra første stund. Han kunne spille alle Beethovens sonater da han var femten; faktisk gjorde han nettopp det på én helg i september 1964, og analyserte alle 96 satsene også. Han er pianist i den forstand at han vet hva alle tonene er i det han hører, hvor og hvordan de ville blitt spilt på tangentbordet, og hvordan man kan fremkalle magiske klangfarger; hans musikalitet er i sin natur pianistisk. Så selv om flere av sporene på denne plata ble urframført i Purcell Room av fremragende unge pianister (de er anerkjent i komponistens dedikasjoner, oppført i heftet) – og etter Geoffs egen vurdering spilte de langt mer briljant enn han gjør – lukker denne plata gapet mellom tekst og utførelse; den viser hva partituret var ment å oppnå. Etter kritikeren og forfatteren Stephen Johnsons mening er det «Humor og dempet ærefrykt, lyrisk poesi og kantet lekenhet, romantisk lengsel og plagsom ironi – spennvidden er enorm, formidlet gjennom en kjede av endelig oppfinnsomme miniatyrer, vakkert komponert for pianoet og vakkert spilt av komponisten selv.»