Giuseppe Martucci - Sonata, Op. 34, Works, Op. 31, & Ma

Fakta Nye innspillinger av forsømte, men fengslende pianoverker fra den tidlige fasen i Giuseppe Martuccis karriere. Martucci komponerte alle stykkene på dette albumet i løpet av 1876. Som Ilaria Sinicropi påpeker i sitt essay i hefteet, var Martucci «en komponist i støpeskjeen», i den første oppblomstringen av sitt talent. Da han skulle finne sin egen stemme i instrumentalkomposisjon, så han naturlig nordover, til den andre siden av Alpene, særlig til Schumann og Brahms, med deres sterke narrative buer, deres utvidelse av tradisjonelle former som sonateformen og deres rikt kromatiske, men disiplinerte harmonikk. Det mer eventyrlystne språket i Capriccio e Serenata op. 57 lå ennå fremfor ham. Likevel viser førstesatsen i pianosonaten, som pianister merkelig nok har oversett til nå, og som ikke finnes i andre innspillinger i dagens katalog, allerede at Martucci strekker vingene og tilpasser Schumanns fantasistil til sitt eget lyriske uttrykk. Sinicropi hører i den en kraftfull naturskildring i stil med Griegs lyriske stykker, og den forutsier den storslåtte intensiteten i uttrykket i tredjesatsens Andante, med en glitrende Scherzo som mellomspill og et lisztsk finale som forener elementer fra koral, fuga og rondo. Suiten med fire stykker, op. 31, beveger seg ikke inn i sonatens ambisiøse terreng, men er i hovedsak preget av mild innadvendthet, og også den belønner nøye lytting (noe som igjen først nå er mulig med Ilaria Sinicropis innspilling). Faktisk er den innledende Nocturnen det mest utviklede stykket i kvartetten, og den motsier tittelen med ildfulle utbrudd og uventede pauser. Den påfølgende barkarolen og Romansen kan oppfattes som sanger uten ord i en stilfull etterligning av Mendelssohn, før en avsluttende «Dolce Ricordo» (Søt erindring) vender tilbake til den tredelte, men begivenhetsrike formen fra Nocturnen. Til slutt er Mazurkaen op. 35 en yndig ekstranummer, «dypt forankret i den italienske tradisjonen og i det uttrykksfulle formspråket som er typisk for manierismen», ifølge Ilaria Sinicropi. Hennes tilknytning til denne musikken er tydelig både i spillet og i skrivingen, og med dette albumet gjør hun et lovende debutopptreden hos Piano Classics, som sikkert vil vekke bredere oppmerksomhet.