Self-inflicted Aerial Nostalgia (LP, Nyutgivelse)

Fakta Self-Inflicted Aerial Nostalgia var Guided by Voices' tredje album, selvutgitt av bandet i 1988 i en opplag på 500. Begge bandets tidligere album viser sterk låtskriving og mye visjon, men det er her GBV-lyden virkelig begynner å falle på plass. Devil Between My Toes er full av kontraster, variasjon og mørk psykedelia, og oppfølgeren Sandbox er en sammenhengende affære med 60-tallspreg. Self-Inflicted Aerial Nostalgia kombinerer de to tilnærmingene med utmerket resultat. Ikke overraskende begynte innspillingen før Sandbox var ferdig presset. Sessionene ga en avbrutt LP kalt Learning To Hunt, men etter endringer i besetningen og nye tanker la Robert Pollard til side de fleste sporene og avviste dem som for like de på Sandbox. Det er rimelig, for mange av Pollards nyere låter var rett og slett på et annet nivå enn tidligere. Her finner vi de første av de klassiske Pollard-«slow-burnerne», ofte bygget på en enkel melodisk eller rytmisk figur som sirkler stadig utover, samler tyngde, variasjon og uunngåelighet mens låten utvikler seg til noe uventet, men likevel uunngåelig. Det er det hørbare ekvivalentet til å se en sommerfugl vokse ut av puppen. Noen ting er unike for denne LP-en. Den opprinnelige kraftfulle trommeslageren Peyton Eric er tilbake på nesten halvparten av sporene, mens låtskriver og lead-gitarist Steve Wilbur, som også er tekniker, skinner på sitt sterkeste. Det gir noen av de mest gjennomtrengende rockelåtene GBV noensinne har fått lakket, som «Earful o' Wax», som rett og slett eksploderer ut av høyttalerne når soloseksjonen starter. I den andre enden av spekteret får du Pollard som spiller inn perfekte popperler hjemme med bare stemme og gitar, noe som senere skulle bli et kjennetegn på senere GBV-album. Det er rett og slett en enorm variasjon i materialet, alt satt sammen slik at albumet er ett stykke, en mosaikk.