Handel G F - Brook Street

Fakta Å skrive noen linjer på femårsdagen for Wolfgang Gluxams bortgang er en oppgave både lett og høytidelig. Lett, for selv om den uunngåelige tyngden etter hans altfor tidlige død veier tungt, er det håpet som seirer – den positive følelsen av å gå videre, som musikken selv kan gi, men bare når dyktige artister er i arbeid. Wolfgangs talent var enestående: gjennom spillet kunne han fortelle historier og vekke i sine lyttere en spenning for «Hva skjer nå?» – en suspens han med vilje drev opp til glød. Ingen tone ble spilt uten at dens nøyaktige plass i partituret var fastlagt, hver tone en søyle i stormen. Noen kan mene at metoden var konstruert, et tegn på en kald plan, men jeg anerkjenner ham, i den edleste forstand, som et geni som både regnet og stilte spørsmål, alltid på jakt etter fullkommenhet, men tempret (med en snev av salt) av selvtvil. Selv om en slik strenghet førte til at visse lenge planlagte prosjekter, som hans arbeid med Bachs Kunst der Fuge, aldri ble realisert, finner vi i denne tidsalderen med massefabrikasjon trøst i hans få innspillinger. Disse levningene, selv om de er få, gjør oss stille tilfreds, fylt av takknemlighet og glede. For slik kunstnerskap kan ikke måles med regning, og heller ikke frambringes av kunstige maskiner; det krever en følende sjel, en som puster og blør. Her ligger kraften i Wolfgangs verk: de får oss til å elske. At vi også kan glede oss over albumet Brook Street, skylder vi hans etterkommere, som i sin velvilje har latt det utgis – en gave til alle som verdsetter hans minne.