Hector Berlioz - Romeo Et Juliette, Op. 17

Fakta Da den 23 år gamle Hector Berlioz første gang så Shakespeares «Romeo og Julie» på scenen i 1827, ble han dypt berørt av opplevelsen, sannsynligvis ikke minst på grunn av den irske skuespillerinnen Harriet Smithson, som spilte Julie. Hun ble Berlioz' kone i 1833, og seks år senere fullførte han kor-symfonien «Romeo et Juliette», op. 17. «Romeo et Juliette» er på ingen måte ment som et forsøk på å overføre Shakespeares drama så tro som mulig; ikke ett eneste vers av Shakespeares tekst er med i librettoen, som poeten Émile Deschamps skrev på grunnlag av Berlioz' skisser. Når prologen omtaler Shakespeare som den eneste som kjente poesiens høyeste hemmelighet, er det tydelig at lytteren med vilje plasseres i Berlioz' perspektiv, der fantasien tennes av Shakespeares geni. Som i «Harold»-symfonien, basert på Byron, bearbeider Berlioz originalen svært fritt. I begge tilfeller utvikler han hele satser ut fra episoder som bare har liten betydning i diktet, og han legger til scener som slet ikke finnes der. Denne liveinnspillingen fra 1982 viser Gary Bertini på toppen av karrieren, med Stuttgart Radio Symphony Orchestra fra SWR. En utsøkt rekke sangere – Alfreda Hodgson, Philip Langridge og John Shirley-Quirk – samt internasjonalt anerkjente kor som Chor des Bayerischen Rundfunks og SWR Vokalensemble (til 1998 kjent som Südfunk-Chor) støtter ham i fremføringen av et av romantikkens mest komplekse symfoniske verk.