Herbie Hancock - Jammin' with Herbie (2LP, Limited Edition, Farget vinyl, Lilla)

Fakta Hancock startet karrieren i trompetisten Donald Byrds gruppe. Han spilte inn sitt første soloalbum, Takin' Off, for Blue Note Records i 1962. «Watermelon Man» (fra Takin' Off) skulle gi Mongo Santamaría en hitsingel, men enda viktigere for Hancock var at Takin' Off fanget oppmerksomheten til Miles Davis, som på den tiden satte sammen et nytt band. Hancock ble presentert for Davis av den unge trommeslageren Tony Williams, som var medlem av det nye bandet. Hancock fikk stor oppmerksomhet da han i mai 1963 ble med i Davis' Second Great Quintet. Davis oppsøkte Hancock personlig, og så på ham som et av jazzens mest lovende talenter. Rytmeseksjonen Davis satte sammen var ung, men effektiv, med bassisten Ron Carter, den 17 år gamle trommeslageren Williams og Hancock på piano. Etter at George Coleman og Sam Rivers hver fikk prøve seg på saksofonplassen, fant kvintetten sin form med Wayne Shorter på tenorsaksofon. Denne kvintetten regnes ofte som en av de fineste jazzensemblene noensinne. Mens Hancock var med i Davis' band, fant han også tid til å spille inn dusinvis av sesjoner for Blue Note, både under eget navn og som sideman for andre musikere. Hancock spilte også inn flere mindre kjente, men fortsatt høyt anerkjente album med større ensembler: My Point of View (1963), Speak Like a Child (1968) og The Prisoner (1969). Disse albumene brukte flygelhorn, altfløyte og bassbasun i tillegg til den tradisjonelle jazzbesetningen. Inventions and Dimensions fra 1963 var et nesten helt improvisert album, der Hancock samarbeidet med bassisten Paul Chambers og to latinske perkusjonister, Willie Bobo og Osvaldo «Chihuahua» Martinez. I denne perioden komponerte Hancock også musikken til Michelangelo Antonionis film Blowup (1966), den første av mange filmmusikker han spilte inn i karrieren. I tillegg til spillefilmer spilte Hancock inn en rekke musikalske temaer som ble brukt i amerikanske TV-reklamer for datidens kjente produkter, blant annet Pillsburys Space Food Sticks, Standard Oil, Tab Diet Cola og Virginia Slims sigaretter. Hancock skrev, arrangerte og dirigerte også et spionaktig tema til en serie reklamer for Silva Thins sigaretter med F. William Free. Hancock likte temaet så godt at han ønsket å spille det inn som en sang, men reklamebyrået ville ikke gi tillatelse. Han skrev om harmonien, tempoet og tonen og spilte stykket inn som sporet «He Who Lives in Fear» fra The Prisoner (1969). Mot slutten av Hancocks tid i bandet hadde Davis begynt å ta inn elementer fra rock og populærmusikk i innspillingene sine. Til tross for innledende motvilje begynte pianisten Hancock å spille elektriske keyboards i tillegg, blant annet den elektriske pianoen Fender Rhodes, etter Davis' insistering. Hancock tilpasset seg de nye elektroniske instrumentene raskt, noe som skulle vise seg viktig for hans videre kunstneriske arbeid. Under påskudd av at han hadde kommet tilbake for sent fra en bryllupsreise i Brasil, ble Hancock avskjediget fra Davis' band. Sommeren 1968 dannet Hancock sin egen sekstett. Selv om Davis snart oppløste kvintetten for å lete etter en ny lyd, fortsatte Hancock, til tross for at han hadde forlatt det faste bandet, å dukke opp på Davis' plateinnspillinger de neste årene. Blant dem var In a Silent Way, A Tribute to Jack Johnson og On the Corner. Hancock forlot Blue Note i 1969 og skrev kontrakt med Warner Bros. Records. I 1969 komponerte Hancock musikken til Bill Cosbys animerte TV-spesial til prime time, Hey, Hey, Hey, It's Fat Albert. Musikk fra soundtracket ble senere med på Fat Albert Rotunda (1969), et R&B-inspirert album med sterke jazzelementer. Hancock ble fascinert av elektroniske musikkinstrumenter. Sammen med den store innflytelsen fra Davis' Bitches Brew (1970) kulminerte denne fascinasjonen i en serie album der elektroniske instrumenter ble kombinert med akustiske. Denne samlingen er hentet fra albumene og singlene fra 1960-tallet. Begrenset utgave på marmorert vinyl, 50 eksemplarer.