Herren des Opernchores des Deutschen Nationaltheaters Weimar - Faust Symphony S. 108 Mephisto Waltz No. 3 S. 216 (CD)

Fakta Da Franz Liszt overtok hoforkesteret i Weimar i 1848, levde byen fortsatt på minnene om Goethe, som tidligere hadde ledet hoffteatret. Liszt er den direkte arvingen til denne ansette scenen – men som musiker. Med Faust-symfonien, som ble urframført samme dag som avsløringen av Goethe- og Schiller-monumentet foran teatret, gjør psykologien sitt inntog i musikken. Liszts ambisjon var å fornye musikken gjennom en tettere forbindelse med poesien. Faust-symfonien viser lydens kraft, og tonemaleriets evne til å fremkalle en fantastisk, episk og psykologisk verden. Hver sats svarer til en karakter, og skildrer dennes karakter og psykologi. Dette er programmusikk, men den forteller ikke en historie og er slett ikke beskrivende musikk. Liszt skildrer personenes dype natur i musikken og tilbyr en subtil og analytisk tolkning av historien om Faust, slik Goethe fortalte den. De tre karakterbildene er klingende psykologiske tablåer, der Liszt ikke bare forteller personenes historie eller beskriver deres følelser: han fremkaller deres sjeler. Kirill Karabits leder Staatskapelle Weimar i dette repertoaret, som så tydelig definerer dem.