Hildur Guonadottir - Joker (Original Soundtrack) Purple (LP, Farget vinyl, Lilla)

Fakta Soundtracket til Joker har en original score av den Emmy-belønte komponisten Hildur Guðnadóttir (Chernobyl, Sicario: Day of the Soldado). Hun lar celloen være sentrum i scoren, med strykebaserte melodier spilt av et symfoniorkester på 90 musikere. Albumet vant følgende priser: VINNER BEST ORIGINAL SCORE, ACADEMY® AWARD, GRAMMY® AWARD, GLOBE® AWARD, BAFTA® AWARD. For å tolke de mange temaene i filmen vendte regissør Todd Phillips seg tidlig mot komponisten. «Hildur skrev musikk allerede under forproduksjonen. Jeg sendte henne manussidene, og hun hadde skrevet musikk før vi i det hele tatt begynte å filme. Det hun gjorde for filmen er så unikt», sier Phillips. Guðnadóttir forteller: «Todd ba meg skrive musikk basert på følelsene jeg fikk da jeg leste manuset. Det inspirerte meg, fordi det virkelig traff meg.» Hun sendte ham en prøve og husker: «Filmen er en røff karakterstudie, og for meg ble det til melodier som er svært enkle og monotone, fordi det er slik Joaquins karakter Arthur ser verden. Så prøvde jeg å utvide orkestreringen innenfor den enkelheten, rundt Jokerens utvikling. Ikke med akkorder eller komplisert musikk, men med en tekstur som jeg mente hadde resonans med melankolien til denne karakteren.» Den emosjonelle pulsen under Rustins triumfer og utfordringer midt i et av landets viktigste øyeblikk i historien fanges av Grammy-vinneren Branford Marsalis, jazz- og klassikerartist og komponist. Musikken ble spilt inn i flere byer, New York, Los Angeles, San Francisco, Charlotte og New Orleans. Lydsporet ble tatt opp digitalt, mikset til analog 2-spor og deretter mastret digitalt. Det gjelder også «Show Me Your Ideas», en av scorens mer energiske bidrag. Låta fanger den første rytmen i en idé og den etterhvert oppståtte summingen av samarbeid. Ifølge Marsalis var den et biprodukt av en scene der han skulle «skape en lyd som formidlet entusiasme på en klangfull måte». Det finnes mange versjoner av det på 60-tallet. Blue Note Records krevde at de fleste musikerne de hyret inn til innspilling hadde minst én funky bluessang på platene sine», fortsetter han. «Ved å lytte til Blue Note-plater med Lee Morgan, Hank Mobley, Art Blakey og Herbie Hancock, for å nevne noen, fikk jeg en god klangmal å skape lyden vi mente passet best til scenen.» Big band-tilnærmingen gjør at låta veksler mellom en individuell og en kollektiv klang, noe som speiler den større virkeligheten i Rustins arbeid innenfor borgerrettsbevegelsen. En enkelt aktivist kunne komme opp med et bestemt initiativ, men for å gjennomføre det i den skalaen som trengs for å skape endring, måtte de etter hvert være åpne for og stole på andre. «Mye av det jeg skriver har røtter i musikken jeg har lyttet til. Dette er en gammel R&B-måte å skrive på: start med bassen, så trommene, så de andre instrumentene», sier Marsalis. «En versjon av denne stilen, rett fra hodet, er Herbie Hancocks «Chameleon». Jeg tenkte ikke på det som en metafor, men var bevisst på at scenen starter med at Bayard snakker alene, og at flere og flere av studentene gradvis deltar i dialogen.» Marsalis sier at mye av lydsporet, inkludert «Show Me Your Ideas», var inspirert av Wolfes egen musikkinteresse som fan av blues og dens variasjoner: jazz, gospel og R&B, for å nevne noen. Men det er den store big band-lyden, «messing (trompeter og tromboner) og treblåsere (saksofonseksjon med fem stemmer)», som mest effektivt fanger følelsen i sekvensen den underbygger.