Hundredth - Faded Splendor (LP, Farget vinyl)

Fakta Hundredth har bygget karrieren på forvandling, og endring er det som mest av alt definerer bandet. I løpet av det siste tiåret har bandet fra South Carolina skaffet seg et rykte for å tøye grensene, og lyden deres har utviklet seg med hvert nye album, som om de trådte inn i en ny verden. Fra de voldsomme hardcore-røttene til den frodige, oppslukende shoegaze-lyden på RARE, som havnet på Stereogums liste over 50 beste album fra 2017, og videre til den glitrende, filmiske synthpopen på Somewhere Nowhere, har hver utgivelse føltes som fødselen av et annet band. Hundredth har utforsket et kaleidoskop av sjangre med ubøyelig nysgjerrighet. Hver periode føles virkelig som en ny identitet, noen ganger smertefull, noen ganger vakker, men alltid ubøyelig i ønsket om å gå videre. Nå, etter fem år i mørket, vender de tilbake med Faded Splendor, en livlig kollisjon mellom post-punk-driv og bred indierock. Albumet henter fra flere tiår med alternative impulser: den kantete pulsen fra den tidlige 2000-tallsrevivalen, den grublende intensiteten i britisk post-punk på 80-tallet, det anthemiske glimtet i alternativ rock på 90-tallet og den atmosfæriske driften i dream pop, med et snev av alt-country som flimrer i kantene, kanskje bare et symptom på å vokse opp i Sør. Men dette er ikke nostalgi, det er framdrift. Platen åpner med Curve, et svevende og følelsesladet spor som setter tempoet, med en frodig, vid lyd som minner om Silversun Pickups eller den atmosfæriske kvaliteten i tidlig 2000-tallets indierock. «Big Love» følger, med tyngden av bred powerpop og en smittsom, glitrende energi. «Dark Side», den første singelen, fikk ros fra Stereogum, som sammenliknet energien med tidlig Bloc Party og trakk fram Chadwick Johnsons vokale «burly intensity» over en hook som er «clean and big». «All The Way» kanaliserer anthemisk dance-punk og bred indie, med en stadionstor energi drevet av en dunkende 4/4-puls og kantete gitarer. «Blitz» leverer en stramt oppspent post-punk-hymne, ubarmhjertig og katartisk, et sted mellom Placebo, Interpol og den eksplosive gløden til tidlig Arcade Fire. «Waste» knaser seg gjennom en vegg av utbløste gitarer før den kollapser i en kaotisk virvel av samples og platespillere, et av albumets mest uforutsigbare øyeblikk. «Glimmer» følger som slutten på en coming-of-age-film, euforisk, nostalgisk og åpen. Så river «Dazzle» teppet vekk igjen ved å blande alt-country-vokal med dream pop-teksturer som minner om melodiskheten til Dizzy Up the Girl-æraen til Goo Goo Dolls eller tidlig Third Eye Blind. Avslutningssporet, «Faded Splendor», leder lytteren listig ut mot kanten og faller så fritt ned i ambient jazz. Det føles mindre som en avslutningsrunde og mer som et stup fra en klippe.