Ian Matthews / Andy Roberts - Live At The Bonington Theatre: Nottingham 1991 (CD)

Fakta Andy Roberts og jeg kjenner hverandre fra 1970, for å være presis. Likevel hadde vi ikke sett hverandre, eller hatt kontakt, på nesten åtte år i 1990. Ikke siden Plainsong gikk i oppløsning og jeg flyttet til California. Alt dette endret seg en kald kveld i Brighton, og det la grunnlaget for et vennskap som varte helt frem til og med nedstengningen i fjor. Jeg hadde bodd i Texas i et par år og spilt inn med produsenten min, Mark Hallman, og hadde nettopp sikret en god britisk turné for det nyeste albumet mitt, «Pure and Crooked». Mark var imidlertid ikke tilgjengelig på grunn av studiearbeid, eller det sa han i alle fall. Bare et år tidligere hadde han og jeg overlevd en hard britisk vinter, begge slått ned av kraftig influensa ved ankomst, før vi til slutt kjørte kryss og tvers over de vakre øyene for å oppfylle forpliktelsene våre. Nærmere slutten av turneen havnet vi i det alminnelige bakrommet på en pub i Brighton. Jeg visste at Andy var et sted i området, men ante ikke hvordan jeg skulle få tak i ham, og jeg hadde absolutt ikke ventet å se ham. Det må ha vært den andre, eller tredje, sangen da jeg feide blikket over publikum, og se der var han, tre rader bak, midt på, sammen med kjæresten sin på den tiden (snart kone), Sal, som strålte mot meg som den berømte Cheshire-katten. Hjertet mitt svulmet. Her er vi i 2021, og vi jobber fortsatt sammen når lysten melder seg. Vi har foreløpige planer, forutsatt at pandemien tillater det, om å spille noen konserter senere i år, og hvem vet, så lenge vi husker tekstene og akkordene, kanskje til og med langt inn i det nye årtusenet. Jeg skulle gjerne fortalt deg detaljene fra konserten på Bonnington Theatre, men det gjør jeg ikke. Det er tross alt tretti år og noen hundre konserter siden. Det jeg husker er at det var en familieaffære, og at vi spilte som gjester sammen med Simon Nicol og Rick Sanders, vår utvidede Fairport-familie. Jeg husker også at det alltid var en fest å turnere og spille med Andy på den tiden. Prestasjonene falt aldri under åtte på en skala fra én til ti, og dette var ingen unntak.