Jennifer Batten - Whatever (CD)

Fakta Anerkjent som en av de mest kreative, fantasifulle og talentfulle gitaristene på kloden, og alltid i front når det gjelder teknologi, vender Jennifer Batten tilbake med sitt tredje soloalbum, «Whatever», et fengslende lydbilde. Albumet utgis som en dobbelpakke med CD og DVD, og Jennifer selv beskriver stilen som «guitronica». Det er mye gitar på albumet, men «Whatever» er tett lagdelt med en mengde lyder og vokalsamples, og det har en humoristisk tråd gjennom hele. Musikken er også påvirket av ulike etniske kulturer, for eksempel den afrikanske stemningen i «Off the Deep End». Om tilblivelsen sier Jennifer: «Opprinnelig begynte jeg å skrive mange av disse låtene for Jeff Beck da jeg var i bandet hans. Min tredje CD har vært lenge etterlengtet, så til slutt er jeg glad for å ha disse låtene for meg selv! Han fikk meg interessert i elektronika, og jeg er veldig glad for å ha det som en ny retning, med alle de fantastiske, inspirerende lydene som finnes i dag.» DVD-en inneholder hver videolåt med en kommentar av Jennifer, og det er disse kommentarene som ligger til grunn for den korte beskrivelsen av hver låt nedenfor. Jennifer beskriver albumet som «sort of» instrumentalt. I de fleste låtene finnes vokalsamples som forteller historier, men ikke vanlig sangtekst og melodi. Jeg spilte og programmerte størstedelen av CD-en, med unntak av noen få gjester.» «Ass Whoopin'» er en hiphoplåt med den andre gitaristen (Jon Clark) fra Michael Jacksons Bad Tour, der han bruker en komisk talt figur som han ofte brukte i 1988, under turneen jeg var med på sammen med ham. Han forteller om frustrasjonene ved å kjøpe elektronikk i den moderne tiden. Til det andre solopartiet utløser jeg en orgellyd med gitarsynthen, som ble veldig jazzaktig bare på grunn av lyden jeg brukte. Melodien er svært bøyelig og slangeaktig. «Ricochet» er et eksperimentelt lydlandskap som starter med forvrengte trommer og en mengde gitarlyder, teknikker og teksturer. Det er en særegen kjærlighetssang. «Off the Deep End» har en sterk afrikansk innflytelse, med et vokalt rop fra en gruppe små barn i introen. Det er en blanding av tribal groove og drømmende, pustende synth, med Andre Berrys «Jaco-aktige» basskjensle. Breakdown-delen går over i en historie fortalt av Debbie Schepp (jeg er svak for den britiske aksenten). Jeg lot historien være bevisst litt vag, slik at lytteren kunne forestille seg en rekke ulike situasjoner som hun beskriver. «Whatever» fører platen tilbake til Los Angeles og er en patetisk hyllest til den kulturelle forfallet i de unge menneskenes språk. De bruker ordet «whatever» for å erstatte de fleste ord i språket, på grunn av latskap. Sangen bruker ulike samples av folk og aksenter som sier «whatever». Fokuset er på ren nonsens omgitt av melodi og en skakkjørt gitarsolo. «Fearless» er mitt første møte med akustisk gitar igjen etter mange år med bare elektrisk. Gitaren er stemt på en merkelig måte, og jeg aner ikke hvilke toner som er hva. Den ble skrevet utelukkende etter lyden, noe som er svært befriende. «Hooligan's Holiday» er en samtale uten tekst mellom gitaren og vokalistens vokalfraser. Det er et lydeksperiment som starter med samples av den forferdelige jordsuset jeg hadde i studio på den tiden. Jeg bestemte meg for å bruke støyen og gjøre den musikalsk og perkussiv i introen, i stedet for å gi opp til jeg kunne få en tekniker til å fikse den! «In the Aftermath» er platens komposisjonelle høydepunkt for meg, og den første ballade jeg har skrevet. Den føles som et åndelig eventyr som tar deg med på en sanselig reise. «Run With It» fokuserer på samples fra Herman Begay, en innfødt amerikansk sanger. Den begynner med en indiansk fløyte og blander også instrumenter fra India. «Cupid's Arrow» forteller om at min beste venn giftet seg mens jeg var på turné. Jeg samplet historien hans om bryllupet etter at jeg kom tilbake, og brukte de beste bitene til denne kjærlighetshistorien. Det er mange særegne lyder og en overraskende slutt. «Inner Journey» kan godt være utgangspunktet for denne platen. Perkusjonen er basert på samples av kroppslyder. Dette er platens komiske høydepunkt, med en skakkjørt video som passer til. Selv om tittelen «Inner Journey» høres ut som et åndelig prosjekt, handler det mer om den indre reisen kroppen tar under fordøyelsen. De fleste kvinnelige artister bruker kroppsdeler for å markedsføre musikken sin, noe som er gjort til døde, og jeg synes det er ganske fantasiløst! Jeg foretrekker en mer kreativ, sjokkerende og oppmerksomhetsskapende vinkel.