Jenny Mae - What's Wrong With Me: Singles and Unreleased Tracks 1989-2017 (LP)

Fakta «Jenny Mae» laget bare to fullengdeplater, begge utgitt med to års mellomrom i indierockens glanstid på 90-tallet, da små plateselskaper skjøt opp som sopp i en tropisk skog. Liksom mye av musikken fra den tiden ble hennes lett oversett og forsvant. Jennys musikk fant et lite, hengivent publikum, og den ble omtalt ikke bare i mange fanzines, men også i Rolling Stone, Spin, Interview og til og med Entertainment Weekly. Hun spilte konserter og enkelte turneer med Guided by Voices, Magnetic Fields, Neko Case, Chris Knox og flere. Men på konsert visste man aldri helt hva man fikk. En god kveld kunne det bli et dypt rørende sett, sunget med hennes milde stemme fra Midtvesten, andre ganger en kvinne som knapt sto på beina, med keyboardet glidende ned fra et barbord hun hadde satt opp på scenen, for hun hadde som regel ikke noe keyboardstativ. «Jenny levde slik en motor sluker bensin: het og fort. Bensinen hennes var alkohol, som hun brukte for å dempe en udiagnostisert schizoaffektiv lidelse. Tidlig på 2000-tallet gikk hun fra å bo i Coral Gables til å bo på gaten i Columbus, Ohio, på bare noen uker. Hun var hjemløs i nesten tre år, i Columbus og Miami, med avbrekk i fengsel eller på de mange sykehusene hun besøkte, helt til hun døde i 2017, forutsigbart nok på sykehus, omgitt av familie og venner.» «Musikken hennes var søt, ørefarlig og til tider frekk. Noen sanger var like korte som Bob Pollards, som tok henne under sine vinger, andre var frodig elektroniske og lå nærmere My Bloody Valentine eller OMD. Hun var fan av Beach Boys og Beatles, og hun vokste opp på landsbygda i Ohio og begynte å skrive sanger på videregående. Etter hvert begynte hun å spille inn på en lånt Tascam 4-spors på slutten av 80-tallet, sanger like uskyldige som Daniel Johnstons eller Marine Girls. Noen av de tidligste innspillingene er samlet på denne samlingen, som strekker seg fra 1988 til 2016. Den siste, den knusende «Not Another Bad Year», ble spilt inn måneder før hun døde. Samlingen inneholder også mange av sangene hun laget i årene før hun døde, deriblant hyllesten til god venn Jim Shepard og sanger hun skrev mens hun lengtet hjem til Ohio mens hun gikk av sporet i Miami. Side to har noen av singlene hun spilte inn for ulike indie-selskaper, som ikke har vært tilgjengelige siden midten av 90-tallet, samt flere uutgitte sanger fra en tredje plate som aldri ble realisert. Hun var en kraft for alle som kjente henne, og hun manglet ambisjon, eller kanskje organisasjonsevnen til å gjøre det folk rundt henne mente var «normalt». Hun var ikke laget for et tradisjonelt liv.» – Bela Koe-Krompecher, 2022