Jerry Phillips - For The Universe (LP)

Fakta Den myriade av stjerner som ble samlet for å skape Jerry Phillips' debutalbum som soloartist, For The Universe, har kretset i den tynne atmosfæren over Sam Phillips Recording Service i Memphis, studioet oppkalt etter faren, som bygde det i kjølvannet av hans suksess med Sun Records med Elvis Presley, Carl Perkins, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis, helt siden det åpnet i 1960. Det tok 64 år før stjernene var helt på linje, og det sier mer om Jerrys egen urokkelige vei enn om det faktum at han er sønn av mannen som slapp rock 'n' roll løs på verden. Den siste brikken falt på plass da studioet kjøpte den originale Spectra Sonics-konsollen fra Stax Studio B, der soulklassikere som Rufus Thomas' «The Funky Chicken» og mye av Isaac Hayes' katalog var spilt inn. «Jerry sa: 'Jeg vil være den første som spiller inn på Stax-konsollen hos Phillips.'» Da det var tid for den «innkjøringssesjonen», husker albumets medprodusent Scott Bomar: «Vi likte resultatene, og det var begynnelsen på platen. Jerrys innspillingsmetode ga et innblikk i hvordan det sannsynligvis var å spille inn på Sun: veldig live, improvisert og uøvd. Alt hadde en ekte spontan følelse og ånd.» Viktigst av alt tjente Jerrys metode sangene, en tour de force på ti spor som spenner fra fullgass-rockere til langsomt glødende countrysoul, alle fulle av akkordskifter som gir lytteren et smil av trygg gjenkjennelse samtidig som de river i hjertestrengene. Den drivende gitaren og blåsehornene i «Number One Girl», og den ømme tremoloen og orgelpreget i oppfølgeren «Treat Her Like She's Mine», begge kunne vært bokstøtter til et post-Sun-album med Jerry Lee Lewis, og satte scenen for et musikalsk veikart fra Memphis til Muscle Shoals med nok sideelver til å ta med seg den vestlige Texas-tumbleweed-stemningen i «Black Widow Eyes», den rykende soulen fra Gulf Coast i «I Like Everything I See» og den munnspillstunge bluesrockeren «24:6 Not 7», skrevet sammen med honky-tonk-artisten Dale Watson fra Austin. Veien fra Tennessee til Alabama er godt tråkket av Scott og Halley, hvis produksjonsbakgrunn speiler de respektive stedene. På samme måte viser studiobandet, med garasjesoulgitaristen John Paul Keith i sentrum, at de trives like godt på kanten av ethvert musikalsk stup, så lenge det er følelse i det. Enten sangene ser tilbake med bitter innadvendthet i «She Let Me Slip Right Through Her Fingers», eller peker mot en mulig fremtid med baranturen i «Good Side, Bad Side, Side Of Crazy Too» (der Jerry nikker til sin korte karriere i wrestlingringen ved å presentere seg med pseudonymet DeLayne Phillips), blir sangene stadig dypere, og de kulminerer i den erkjennende men trassige triumfen i «New Pair Of Everything» («I'm not gonna give up / No, I'm not goin' down / That don't mean my world / It ain't spinnin' 'round and 'round...»). Sangens skarpe hornlinjer er den perfekte forberedelsen til et bremsing ned til swamp-rock-svaget i «Specify», der Jerry avslutter med å synge over et gitarriff av Pops Staples som minner om et av hans favoritt-sitater fra Sputnik Monroe: «Rough, tough and hard to bluff». Like soulfullt og sørstatspreget som det er unikt spontant, minner For The Universe, akkurat som Jerry Phillips selv, om et annet sitat, denne gangen fra Muscle Shoals-countrysoulens låtskriver Dan Penn. «Noen spurte Dan en dag: 'Hvordan vil du beskrive Memphis-lyden?' Og han svarte: 'Vel, vi lar bare ingen fortelle oss hva vi skal gjøre.' Og der har du det!»