Jerry Phillips - For The Universe (LP, Limited Edition, Farget vinyl, Gull)

Fakta Den lange rekken av stjerner som sto på linje for å skape Jerry Phillips' debutsoloalbum, For The Universe, har kretset rundt den sjeldne atmosfæren i Sam Phillips Recording Service i Memphis, studioet som er oppkalt etter faren hans og bygget i kjølvannet av hans suksess med Sun Records med Elvis Presley, Carl Perkins, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis, siden det åpnet dørene i 1960. At det tok 64 år før disse stjernene var helt på linje, er mer et bevis på Jerrys egen urokkelige vei enn på det at han er sønn av mannen som slapp rock 'n' roll løs på verden. Den siste brikken falt på plass da studioet kjøpte den opprinnelige Spectra Sonics-konsollen fra Stax Studio B, der soulklassikere som Rufus Thomas' «The Funky Chicken» og mye av Isaac Hayes-katalogen ble innspilt. «Jerry sa: 'Jeg vil være den første som spiller inn på Stax-konsollen hos Phillips.'» Da det kom til den såkalte «shakedown session», husker medprodusent Scott Bomar: «Vi likte resultatene, og det var begynnelsen på plata. Jerrys innspillingsmetode ga et innblikk i hvordan det sannsynligvis var å spille inn på Sun: veldig live, improvisert og uøvd. Alt hadde en ekte spontan følelse og ånd.» Viktigst av alt tjente Jerrys metode sangene, en tourdeforce på ti spor som spenner fra fullgass rockelåter til langsomt glødende countrysoul, alle fulle av akkordskifter som gir lytteren et smil av behagelig gjenkjennelse samtidig som de rører ved hjertestrengene. Den driftende gitaren og horn-støyen i «Number One Girl» og den ømme tremoloen og orgelpreget i oppfølgeren «Treat Her Like She's Mine», som begge kunne ha vært bokstøtter på et post-Sun-album med Jerry Lee Lewis, legger grunnlaget for et musikalsk veikart fra Memphis til Muscle Shoals, med nok sideelver til å ta med seg den vestTexas-aktige tumbleweed-stemningen i «Black Widow Eyes», den rykende Gulf Coast-soulen i «I Like Everything I See» og den munnspillstunge bluesrockeren «24:6 Not 7», skrevet sammen med honky-tonk-artisten Dale Watson fra Austin. Veien fra Tennessee til Alabama er godt oppkjørt av Scott og Halley, hvis produksjonsbakgrunn speiler de respektive stedene. På samme måte viser det dyktige studiolaget, med garasjesoul-gitaristen John Paul Keith som fast ankerpunkt, at de er like komfortable på kanten av enhver musikalsk avgrunn, så lenge det finnes følelse i det. Enten det er snakk om å se tilbake med bitter innadvendthet i «She Let Me Slip Right Through Her Fingers», eller om å skue en mulig fremtid med barstemning i «Good Side, Bad Side, Side Of Crazy Too» (der Jerry nikker til sin korte karriere i wrestlingringen ved å presentere seg med kallenavnet DeLayne Phillips), så virker sangene stadig dypere, og de kulminerer i den gjennomtenkte, men ikke-kapitulerende triumfen i «New Pair Of Everything» («I'm not gonna give up / No, I'm not goin' down / That don't mean my world / It ain't spinnin' 'round and 'round...»). De skarpe hornlinjene i sangen er et perfekt utgangspunkt for et skifte ned til svampe-rockens svagger i «Specify», der Jerry avslutter med å synge over et gitarriff av Pops Staples, som minner om et av hans favorittsitater fra Sputnik Monroe: «Rough, tough and hard to bluff.» Like soulfull og sørstatsk som den er enestående spontan, minner For The Universe, akkurat som Jerry Phillips selv, om et annet sitat, denne gangen fra Muscle Shoals-countrysoulens låtskriver Dan Penn: «Noen spurte Dan en dag: 'Hvordan vil du beskrive Memphis-lyden?' Og han sa: 'Vel, vi lar bare ingen fortelle oss hva vi skal gjøre.' Og det er akkurat det!»