Johann Sebastian Bach - A Guitar Collection

Fakta Dette rike settet med musikk av J.S. Bach (eller knyttet til ham ved tilskrivning eller utgivelse), transkribert for gitar, er et imponerende eksempel på komponistens allsidighet. Bachs musikk har et uomtvistelig geni som gjør den universelt vellykket på ethvert instrument med polyfone muligheter, også solo strykeinstrumenter. Luigi Attademo og Stefano Cardi står for et eklektisk utvalg Bach-stykker i vellykkede transkripsjoner, både av dem selv og av virtuosen og klassiske gitaristen og arrangøren David Russell. Deretter følger et stort sett fra Anna Magdalenas notatbok, fremført og transkribert av Jan Depreter, samt komplette sett med Sonatene og Partitene for solofiolin og lutesuitene, henholdsvis av Franceso Teopini og Attademo. I utøverens egne ord på plate 1, Luigi Attademo: «Gitaren slik vi kjenner den i dag fantes ikke på Bachs tid. Selv om det absolutt fantes en barokkgitar, var den ikke utbredt i Tyskland. Barokklauten var strengeinstrumentet som stod Bach nærmest, og det fantes sikkert en i hans instrumentsamling, selv om han nok ikke spilte den. Uansett kjente han en rekke lutenister, blant dem L. Krebs. Men vi bruker ikke Bachs nærhet til lauten som begrunnelse for transkripsjoner for gitar. Vi peker snarere på at han ved flere anledninger transkriberte musikk som opprinnelig var komponert for ett bestemt instrument, til arrangementer for et lignende, men ulikt instrument.» I Cardis sett på plate 2 utnyttes gitarens klang, dens rike dynamikk og fulle polyfone kapasitet til å skape fremføringer av noen av cembalostykkene, som i hovedsak ble komponert til undervisningsformål i Bachs Köthen-periode (1717–23) eller i de første Leipzig-årene. Det noe varierte innholdet gir også plass til stykker av andre komponister, som en suite av Georg Philipp Telemann (hvis Corrente er med på denne innspillingen) og en partita av Gottfried Heinrich Stölzel, der den sentrale delen av menuetten, trioen, er komponert av J.S. Bach. Plate 3 inneholder utvalg fra Depreters transkripsjon av hele det andre Notenbüchlein für Anna-Magdalena Bach (1725) for klassisk gitar, laget under hans studier. Prosjektet med å innspille alt strakte seg over to tiår, men drar nytte av kontinuiteten i at samme produsent og lydtekniker, Peter de Wint, og samme mikrofoner og innspillingsmateriell ble brukt gjennom alle øktene. Teopinis innspilling av sonatene og partitene BWV1001–6 på plate 4 og 5 springer ut av hans overbevisning om at slike mesterverk i dag er en obligatorisk del av en gitarists repertoar for den personlige utviklingen. Transkripsjonen følger den originale notasjonen tro, for ikke å forvanske den underforståtte kontrapunktikken Bach skapte. Den instrumentale tilnærmingen til verkene er likevel utformet for å begrunne en tolkning av dem på et instrument som er like unaturlig for barokkmusikk som den moderne klassiske gitaren, og derfor oppfatter han instrumentet som en hybrid av både fiolin og cembalo. Høyre hånd tar cembalos rolle, og Teopini unngikk nøye å bruke «rest stroke» gjennom hele innspillingen, og sørget for at selv de mest uttrykksfulle passasjene ble realisert med «free stroke»-teknikk. Venstre hånd tilnærmes slik en fiolinist ville gjort: Han holder tonene og bruker åpne strenger så mye som mulig, og legger fingersettingen slik at den gir klangmessig enhet i alle fraser, særlig der sekvensielle modulasjoner forekommer. Attademos innspilling av lautemusikken på plate 6 har som mål å løfte fram rikdommen i Bachs musikk uten å fornekte tidsavstanden som skiller hans tid fra vår. Derfor fokuserer innspillingen på studiet av barokkens utførelsespraksis, på forfatterens særegenheter i skrivemåten, på sekundærkilder som viser hvordan Bachs musikk opprinnelig ble spilt, og på musikalske stiler som Bach refererte til og syntetiserte. I tillegg til de fire suitene for lute er Preludium, fuga og allegro BWV998, Preludium BWV999 og Fuga BWV1000 inkludert.