Johanna Carter - Sweet Musicke – The Lyra Viol & The

Fakta Lyra-violens storhetstid begynte før 1600 i England og varte i nesten et århundre. «Lyra way» kjennetegnes av alternative stemminger og notasjon i tabulatur i lutestil. Ofte brukte stemminger fikk navn, og lyra way (d'-a-f-c-F-C) var den første av dem. Den var dominerende frem mot rundt 1620, sammen med en gruppe stemminger oppkalt etter komponisten og viol-virtuosen Alfonso Ferrabosco II, for eksempel Alfonso way (d'-a-e-A-E-AA) og Alfonso way in eights (d'-a-d-A-D-AA). Disse stemmingene utvider bassviolens register nedover, med større intervaller enn vanlig mellom de åpne strengene. Lyra-violen var på den tiden det vanlige soloinstrumentet for profesjonelle og herrer som spilte for moro skyld. Mange av herrene lærte å spille under jusstudiene ved Inns of Court, der de også deltok i maskespillene. Selv om repertoaret stort sett er bevart i manuskript, inneholder noen få samlinger trykt i London mellom 1600 og 1612 musikk for lyra-viol. Det er ganske enkelt å spore de brede forbindelsene mellom bassviolen og scenen under James I, selv om rollene var svært forskjellige i de offentlige teatrene og i hoffmaskene. Violen nevnes i skuespillene for de offentlige teatrene, ofte i billedlig forstand, og den er med i samtidige beretninger fra teaterbesøk. I de offentlige teatrene ga den sangakkompagnement og instrumentale innslag etter behov, spilt av skuespillerne selv eller av leide musikere. På teatre under åpen himmel bar den robuste lyden fra lyra-violen bedre enn lutten til å akkompagnere sang, og den kunne erstatte et violkonsort i mindre oppsettninger. Hva som skulle spilles på et gitt tidspunkt, eller til hvilke melodier sangtekstene ble sunget, er likevel sjelden klart. Det bevarte lyra-viol-repertoaret består mest av vanlige danseformer, og konteksten viser hva som passer: en verdig pavane, en kraftfull galliard, en luftig almaine eller en lettlynt coranto eller toy. Velkjente populære melodier ble også brukt for å understreke meningen i en scene. Sangakkompagnementene ble trolig improvisert frem på stedet og kanskje aldri skrevet ned, og de nye stemmingene gjorde semi-improvisert spilling med enkle akkorder mulig. Ledende violspillere som Ferrabosco, Robert Taylor, John Coprario og senere William Lawes hadde stillinger ved hoffet og hadde forbindelser til teatret. Vennskapet og samarbeidet mellom Ferrabosco og dramatikeren Ben Jonson er godt dokumentert. Andre, som Joseph Sherlye og William Corkine, var frilansere i London og nevnes knapt i offisielle kilder. De som arbeidet ved hoffet bidro jevnlig til maskespillene, men disse brukte store ensembler, fiolin- eller blåseorkestre til dans, eller luter til sangakkompagnement. Der krysser de lyra-violen i det store antallet maskedanser og sanger som ble arrangert til hjemmebruk av herrene som spilte for moro skyld, og som er bevart i deres lyra-viol-manuskriptsamlinger. Komponister og lærere som Taylor fungerte som mellomledd og laget eller kopierte arrangementer for elevene sine. Musikken på dette albumet er hentet fra to trykk, Ferrabosco IIs Lessons for 1, 2 and 3 Viols fra 1609 og Corkines The Second Book of Ayres fra 1612, og fra fire manuskriptsamlinger. «William Ballet Tablature» er en av de tidligste lyra-viol-manuskriptene, kopiert over to tiår, 1600–1620, av minst fire anonyme bidragsytere. «John Browne Bandora and Lyra Viol Book» er litt yngre. Browne var grunneier og musikksamler og tjenestegjorde som Clerk of the Parliaments store deler av sitt lange liv. Landsherren Sir Peter Leycester fra Tabley Hall nær Chester hadde antagelig lært å spille lyra-viol under oppholdet sitt ved Gray's Inn, og han begynte på sin store manuskriptsamling Lessons for the Lyro=Viole i 1640. «Manchester Lyra Viol Book», en enda mer ambisiøs retrospektiv samling enn Leycesters, ble trolig satt sammen på 1650-tallet. Til tross for den sene datoen inneholder den en god del musikk fra James I-tiden i lyra way- og Alfonso way-stemming, og den er kilden til nesten halvparten av stykkene i dette utvalget. Bortsett fra gruppering etter stemming brydde kopistene seg lite om rekkefølgen på stykkene, og de var ofte uryddige med titler og komponistnavn. Dette albumet er satt sammen for å løfte frem de teatralske forbindelsene, men det speiler også kildenes eklektiske karakter: stykker med en tydelig tilknytning til hoffmaskene blander seg med stykker som lett kunne ha blitt hørt i de offentlige teatrene, og andre som kanskje var mindre sannsynlige. Å sette sammen stykkene til en suite ble i jakobittiden fortsatt overlatt til utøverne. Her er den endelige rekkefølgen og grupperingen laget for å gi en tilfredsstillende lytteopplevelse innenfor hvert sett og som en helhetlig sekvens.