John Cage - Escape Rites

Fakta Presset mellom kropper som hever seg i takt med pulsen. Rommet inni trommen: hver og en av oss innenfor sin egen konvolutt. Sendt et annet sted. Stemplet til fjerne steder, men samlet i denne resonerende boksen. Håndleddene mine var brukket. Tankene mine skrudd fast. Jeg våkner ved siden av et speilblankt basseng. En vik. Vannet her er kjølig, skygget av trær som lener seg inn for å lytte, og svaier lett i den milde brisen, hårene i nakken min våkne. Jeg begynner min egen religion her. Men jeg spør havet: lengter etter å se bølgene slå mot land. Når jeg nærmer meg, dempes oasens blågrønne farger til et metallisk slør. Vinden er en knivegg mot de tårete øynene mine. Fra under overflaten stiger skjær av kunstig lys opp. Effektlampene til usynlige maskiner fra en annen tid, som stiger uendelig... smale søkelys som trenger inn i himmelen. Hjertet mitt slår raskere. Disse stigende pikslene bygger et hardkantet gitterverk av digital snø som blender meg. Jeg prøver å stille den inn. Jeg leter etter den ene av den ene. Ikke klokere puster jeg ut og trer inn på en lysning mellom trærne: en ryddig hagesti. Jeg går sakte mellom nøye utvalgte stedegne planter... er jeg fortsatt våken? Hver sving viser at disse radene fører inn i en dyp skog. Røttene flettes sammen med en jord rik på rotete ledninger, ødelagte skjermer og kabler til utdaterte apparater. Stien åpner seg brått ut på et fremspring over havet. Fra dette nye utsiktspunktet forurenser hver fargeflate i vannet overflaten med 8-bit prakt. Jeg snurrer tilbake inn i skogen, røttene og grenene nå laget av telefonledninger, drive-thru-bankrør og slynger av LED-lys. De virvler meg inn i en dans: et ritual av tvil og selvoppgivelse. Fra skogens dyp vekkes et gigantisk steinhode. Truende. Upåvirket. Ansiktet i et halvsmil av kjølig viten. Overflaten som en nyhugget trestamme, flekket av geologisk alder og arrene etter at det ble revet løs fra jorden. Jeg løftes opp og holdes inntil det: en kjent tekstur, det grove skjegget strøket med akvamarinfarget mose. En dyp ro siger over meg: den slags man kjenner når man gir etter for tyngden av en middagslur eller et sterkt rusmiddel. Et tamt udyr som elsker sin strenge, hardhendte temmer. Under denne skulpturen en inngang til skrapjordens underverden. Jeg går pliktoppfyllende ned de mosegrodde trappene til hvilestedet mitt, hvert trinn gjenklinger av et minne om en innbilt gullalder. "Aktivitet som i én enkelt prosess samler de mange, vender dem, selv om noen synes å være motsetninger, mot enhet, bidrar til en god livsførsel." – John Cage