Karen Dalton - In My Own Time - 50th Anniversary Standard Deluxe (4LP, Remastret, 180 gram)

Fakta Karen Daltons album fra 1971, In My Own Time, står som et sant mesterverk av en av musikkhistoriens mest mystiske, gåtefulle og varig innflytelsesrike artister. Light in the Attic er stolte over å feire 50-årsjubileet for In My Own Time med en spesialutgave av denne monumentale klassikeren. Utgaven inneholder Daltons tolkninger av låter som «Are You Leaving for the Country», «When a Man Loves a Woman», «Katie Cruel» og hennes etter hvert anerkjente signaturprestasjon, «Something On Your Mind». Jubileumsutgaven, som utvider Light in the Attics gjenutgivelse av albumet fra 2006, medprodusert av Nicholas Hill, er tilgjengelig fra og med 50-årsjubileet. Dette 50-årsjubileets Deluxe Edition inneholder det nyremastrede albumet In My Own Time (2021), presentert på tre sider av 180 gram vinyl på 45 o/min, presset hos Record Technology Inc. (RTI), mens den fjerde siden viser alternative takes fra innspillingene. Settet inneholder også to 7-tommers singler med tidligere uutgitte liveopptak fra Beat Club i Tyskland i 1971, begge presset hos Third Man Record Pressing og levert i tip-on-omslag. All lyd er nyremastret av Dave Cooley, mens lakkplatene er skåret av Phil Rodriguez hos Elysian Masters. En 20-siders bok med sjelden sett bilder, liner notes av musiker og forfatter Lenny Kaye og bidrag fra Nick Cave og Devendra Banhart fullfører pakken, som kommer i et spesielt trefoldet omslag. Karen Dalton (1937–1993), oppvokst i Oklahoma, hentet inspirasjon fra mange kanter. Som Lenny Kaye skriver i liner notes, kan man høre «jazzen til Ella Fitzgerald og Billie Holiday, fordypningen til Nina Simone, den appalachiske klagesangen til Jean Ritchie, [og] R&B-en og countryen som måtte sive inn da hun fant veien til New York». Med en banjo med lang hals og en 12-strengers gitar skilte Dalton seg ut fra samtidige med sin særegne, verdenstrette vokal. Tidlig på 1960-tallet ble hun en fast skikkelse i folkescenen i Greenwich Village, der hun tolket tradisjonelt materiale, bluesstandarder og sangene til samtidige, blant dem Tim Hardin, Fred Neil og Richard Tucker, som hun senere giftet seg med. Bob Dylan ble på sin side umiddelbart tatt av kunsten hennes. «Min favorittsanger på stedet var Karen Dalton», husket han i Chronicles: Volume One (Simon & Schuster, 2004). «Karen hadde en stemme som Billie Holiday og spilte gitar som Jimmy Reed.» De som kjente Dalton forsto at hun ikke var interessert i å bøye seg for platebransjens luner. På scenen hadde hun sjelden kontakt med publikum. I studio var hun like ukomfortabel med innspillingsprosessen. Debuten hennes fra 1969, It's So Hard to Tell Who's Going To Love You The Best, gjenutgitt av Light in the Attic i 2009, ble tatt opp i smug, da Dalton trodde hun øvde på sangene. Da Woodstock-medpromotøren Michael Lang henvendte seg til Dalton for å spille inn en oppfølger for sitt nye plateselskap, Just Sunshine, var hun, mildt sagt, skeptisk. Albumet måtte lages på hennes premisser, i hennes egen tid. Det viste seg å bli en periode på seks måneder i Bearsville Studios i Woodstock, NY. Produsent var bassisten Harvey Brooks, som hadde spilt sammen med Dalton på It's So Hard to Tell Who's Going To Love You The Best. Brooks, som var stolt av å være «enkel, solid og støttende», forsto Daltons arbeidsmåte, men var også villig til å gi forsiktig oppmuntring og utfordre artisten til å tøye sine kreative grenser. «Jeg prøvde å gi henne en fleksibel situasjon», fortalte han til Kaye. «Jeg overlot avgjørelsene til henne, tempoet, følelsen. Hun var veldig stille, og jeg la alt fram for henne; hvis hun trengte mer, foreslo jeg alternativer. Alle var følsomme overfor henne. Hun var lederen.» Dalton, som sjelden fremførte egne komposisjoner, valgte et bredt utvalg materiale å tolke, fra tradisjonelle sanger som «Katie Cruel» og «Same Old Man» til Paul Butterfields «In My Own Dream» og Richard Tuckers «Are You Leaving For The Country». Hun utvidet også sitt vanlige repertoar med R&B-hits som «When a Man Loves a Woman» og «How Sweet It Is». I et brudd med forgjengeren gav Daltons nye innspilling fyldigere, mer poporienterte arrangementer, med en rekke dyktige studiomusikere. Selv om publikum på 1970-tallet kanskje ikke var klare for Daltons musikk, var en ny generasjon i ferd med å oppdage arbeidet hennes. I tiårene etter hennes død er det mange artister som har oppgitt Karen Dalton som en inspirasjonskilde, blant dem Lucinda Williams, Joanna Newsom, Nick Cave, Angel Olsen, Devendra Banhart, Sharon Van Etten, Courtney Barnett og Adele. I den anerkjente dokumentarfilmen Karen Dalton: In My Own Time reflekterer Cave over Daltons særegne tiltrekning: «Det stilles en slags krav til lytteren», forklarer han. «Enten du liker det eller ikke, må du gå inn i hennes verden. Og det er en fortvilet verden.» Peter Walker, som også dukker opp i filmen, utdyper dette: «Hvis hun kan føle på en bestemt måte i musikken sin og spille den slik at du føler det samme, da er det virkelig det mest magiske man kan gjøre.» Han legger til: «Hun hadde en dyp, grenseløs og kjærlig sjel… det kan du høre i musikken hennes.»