Kelley O'connor Robert Spano - Songs Of Orpheus

Fakta Både sanselig og eksistensiell utforsker denne samlingen av sanger, komponert over 125 år, naturen og nostalgien, sex og kjærlighet, menneskeåndens forgjengelighet og kunstens evige, forvandlende kraft. Sangsyklusene til Edvard Grieg, Claude Debussy, George Crumb og Robert Spano smelter sammen til et vitnesbyrd om kjærlighetens grenseløse styrke og skjørhet, både dens strålende glede og dens ømme sorg. Til tross for kjærlighetens forgjengelighet og risiko får albumet oss til å gruble over Rilkes replikk om at «det å elske et annet menneske er kanskje den vanskeligste av alle oppgaver...». Hver syklus stiller oss overfor eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og tap, men albumet er bygget opp i par. Debussy og Spano henter fra det antikke Hellas, mens Grieg og Crumb henter fra naturens trolldom og kjærlighetens, livets og minnets forgjengelighet. Claude Debussys etherisk vakre Chansons de Bilitis (1899) fremkaller en lystfull, gresk feberdrøm der kjærlighetens og begjærets svulmende kraft står i forgrunnen. Robert Spanos Sonnets to Orpheus (2020) gir stemme til Rilkes gåtefulle, navngitte dikt. Spanos tonesetting av sangene, den intime samtalen mellom piano og sopran, «trekker én stemme ut av to atskilte strenger». George Crumbs Three Early Songs (1947) kommer i sin tur frem som hviskede hemmeligheter, mørkt fargede oder til en flyktig natur: natt, en blomst og vind. Sangene får oss til å tenke over forskjellen mellom det faktiske og det tilsynelatende. Chansons de Bilitis er på mange måter et sanselig, lummert kjærtegn. Diktene, skrevet av Pierre Louÿs, er en litterær forfalskning. I innledningen til sine originale dikt hevdet Louÿs at versene var funnet i graven til en fiktiv dikterinne fra det sjette århundre ved navn Bilitis. Hun ble fremstilt som en samtidig av Sappho, og diktene var skrevet som pastisjer i sapfisk erotisk stil. Denne bløffen bidro bare til verkets popularitet. Og selv om Debussy tonesatte kun tre dikt, skrev Louÿs 143 dikt fordelt på tre bind som spenner over scener fra hyrdeungdom (Bok I: Bucoliques en Pamphylie), over spirende lesbisk kjærlighet, både med tanke på samkjønnet tiltrekning og handlinger knyttet til øya Lesbos (Bok II: elegies à Mytilene), til livet som kurtisane i Afrodites tjeneste (Bok III: Epigrammes dans l'île de Chypre). På denne måten danner modningsfortellinger, bildungsroman, et motiv gjennom hele albumet. Louÿs var, med ordene rett på sak, inspirert av sexturisme. Etter påstand fra venn og medforfatter André Gide reiste Louÿs til Algerie for å fordype seg i sanselig eksotisme (og orientalisme). En ung arabisk kvinne, Meriem, var sterkt anbefalt av Gide, som skrev om henne og hennes musikk som noe som «bedøvet meg som en opiat», fordi den «døsig og vellystig dempet tankene mine». Meriem skulle bli muse for Chansons, som Louÿs begynte å utforme i Algerie; dedikasjonen i samlingen lyder «til minne om Meriem ben Atala». Overgangen til det tjuende århundre var full av litterære og musikalske lekeri: anagrammer, vitser, forfalskninger og ordspill. Louÿs inkluderer til og med en falsk lærd i innledningen til verket, en G. Heim, som på tysk betyr «mysteriøs». Og tittelen later for meg til å være et ordspill som antyder kjærlighetens, seksualitetens og kunstens svikefulle lureri, svakheten, dumheten, debilité (de Bilitis). Eksotismen var også en del av fin de siècle-tidsånden: tenk bare på orientalismen i Delibes' Lakmé (1883), Ravels Sheherazade (1898/1902) og Debussys egne «Pagodene» fra klaversuiten Estampes (1903). Hvert stykke bygger på kodede musikalske kjennetegn som antyder det fremmede: ukonvensjonelle slaginstrumenter, vedvarende og lagdelte rytmer og klangmessig chinoiserie. For disse klangelementene henvendte Louÿs seg til sin kjære venn Debussy for å orkestrere musikk som skulle understreke diktene hans. Debussy klaget over at fristen var for kort. Likevel trengte han pengene og var i en vanskelig situasjon.