Kim Hyun-Chul - Sunset Into The Neon Lights (Original Soundtrack) (LP, Farget vinyl, 180 gram)

Fakta Kim Hyun-Chul DONG-A RECORDS YEARS. Den psykedelisk preget popen og rocken som ble skapt av Shin Joong-hyun, og studentfolkescenen anført av Kim Min-ki, utgjorde kjernen i koreansk popmusikk gjennom 1970-tallet. Men dette pulserende hjertet ble bevisst kvalt da diktaturet strammet inn undertrykkelsen midt på 1970-tallet. Utallige rock- og folkeartister ble sensurert under påskudd av «uanstendighet». De ledende artistene den gangen, som Shin Joong-hyun og Kim Min-ki, befant seg i en situasjon der de verken kunne spille konserter eller gi ut ny musikk. Selv om sterke band som Sanullim klarte å dukke opp også i disse mørke tidene, var radio- og tv-sendinger fortsatt underlagt statlig vurdering og sensur. Musikken som nådde ut til massene besto dermed av lite mer enn romantiske ballader, gayo for eldre generasjoner og renset, «anstendig» dansemusikk. Det nye regimet som tok makten på 1980-tallet gjorde enkelte forsonende gester, men sensuren ble værende på plass. Musikere som ble tvunget til en lang pause, ga til slutt helt opp musikken eller slet med å tilpasse seg nyere trender. Rundt midten av 1980-tallet, da skoleband begynte å spille heavy metal, begynte friske pust å komme inn i Koreas musikkscene. Det uavhengige plateselskapet Dong-a Records var en av de sentrale kreftene i denne nye bølgen. For singer/songwritere som ville skape noe nytt og annerledes, tilbød Dong-a ikke bare tidens fremste studiomusikere, men også fri tøyle gjennom hele innspillingsprosessen. Etter hvert som musikere fikk muligheten til å nå fram uten å måtte opptre på tv, begynte nye talenter å strømme til Dong-a. Kanskje som en følge av at Korea arrangerte OL i 1988, begynte radiokanalene å spille et noe bredere utvalg musikk enn tidligere, til tross for at de fortsatt var underlagt statlig innflytelse. Fusjonsjazz var blant de nye musikkstilene som ble introdusert. Da publikum reagerte positivt, begynte byråer som jobbet med store plateselskaper å gi ut jazz- og fusjonsplater. Snart dukket det opp nye artister med stil forankret i disse påvirkningene. Blant dem var Cho Dong-ik og Lee Byung-woo, som dannet bandet One Day. Gayo-stilen, som hadde begynt å følge et noe banalt mønster, ble beriket med fusjonsjazzinspirerte arrangementer og musikalitet. Dette fikk koreanske lyttere, av hvilke mange nesten utelukkende hadde konsumert utenlandsk musikk, til å begynne å søke etter flere innenlandske plater og lokale konserter. Dermed begynte det hjemlige markedet å vokse.