Laura Hickli - Stranger To Myself (LP)

Fakta Verden fortsatte bare å snurre. Vi traff bakken igjen - jeg trodde jeg var død. Alt ble svart et øyeblikk. Så stoppet plutselig bilen. G-kreftene forsvant, men inni meg snurret det fortsatt. Kroppen min var i ro. Men inni meg fortsatte jeg å tumle.«Det er Laura Hickli som beskriver bilulykken som forandret livet hennes og nesten ødela forholdet hennes til musikken. Stranger To Myself, Hicklis første fulllengde, følger reisen hennes fra brudd til gjenoppbygging.»Hva er poenget med å leve når alt kan tas bort så fort?« Hicklis ufiltrerte minner er preget av frykt, sjokk og overlevendeskyld. De dukker opp i Stranger To Myself sine mørkeste partier og gir albumet et rått, ubeskyttet sårbarhet. Under en USA-turné i 2023 mistet Hicklis bil grepet på is og fløy av veien. Den snurret 180 grader ut i motgående trafikk, veltet bakover av motorveien og rullet tre ganger ned en 50 fot høy skråning. Mens bilen tumlet nedover, kjente Hickli at alt gikk i sakte film. Hun så tingene sine stige rundt seg, hengende i uhyggelig stillhet, mens tiden strakte ut rommet mellom liv og død. Det tok bare tjuefire sekunder. Selv om hun ikke fikk alvorlige skader, ble hun smertelig preget. I månedene som fulgte bearbeidet hun gjennom musikken det kroppen hennes hadde overlevd, men som sinnet hennes ikke kunne akseptere.Stranger To Myself er en klangfull reise mot helbredelse. Musikken har enorm kraft for Hickli. Det er slik hun bearbeider, slik hun knytter bånd, slik hun overlever. Gjennom albumet konfronterer hun sorg, frykt og dissosiasjon på veien mot aksept og vekst. To emosjonelle strømninger går gjennom hele albumet: sanger forankret i tap og smerte, og andre som forsiktig forestiller seg en fremtid utover overlevelse. Disse ulike tonene lever side om side og skaper en urolig følelsesverden som speiler traume og bedring. Gjennom mørket og fortvilelsen trer lyset frem. Stranger To Myself er en følelsesmessig turbulent opplevelse, en meditativ refleksjon i limbo som til slutt kulminerer i et klimaks av lyd. Hard, rå instrumentering runger gjennom det hele, og intensiteten fordriver roen fra noen sekunder før. Sangene som oppsto er ikke pene, polerte refleksjoner. De er urolige og smertefullt menneskelige. Bedring har ingen klar slutt, men skapelsen har gitt henne en forbindelse, og nå føler Hickli seg mindre alene.