Ludwig van Beethoven - Piano Sonatas Op.31/3 & 110, Bagate

Fakta En unik platekonsert med utfyllende bagateller og sonater fra to ulike perioder i Beethovens liv, i en ny innspilling av en moderne mesterpianist. Wolfram Schmitt-Leonardy er «en historieforteller», bemerket Jeremy Nicholas i sin Gramophone-anmeldelse av Chopin-sonatene på Piano Classics. Han gikk videre og berømmet et «nesten ideelt» spill i Andre sonate: «ufrivillig, rytmisk livlig [og] klangmessig gjennomsiktig». Den tyske pianisten belyser nå fire verk av Beethoven med de samme egenskapene. Sonaten op. 31 nr. 3 og Bagateller op. 33 stammer begge fra det som skulle vise seg å være et vendepunkt i Beethovens karriere, rundt 1802, da han utfoldet vingene og sine evner. De skaper slående og ofte brå kontraster i uttrykket, både innenfor de vidstrakte sonateformene og i bagatellens miniatyrskisse, som Beethoven i praksis oppfant fra grunnen av med dette settet. «Schmitt-Leonardys fremragende tekniske og musikalske kontroll holder interessen uavbrutt» gjennom Brahms' variasjonssett, ifølge Jed Distler i en annen Gramophone-anmeldelse. Slik kontroll er en forutsetning for å takle Beethovens sene mesterverk, som så ofte er innspilt, og der Wolfram Schmitt-Leonardy bringer sin egen, individuelle musikalske intelligens. Tjue år gikk mellom de tidligere stykkene og sonaten op. 110, og i løpet av den tiden gjennomgikk Beethovens tenkning uunngåelig en stor forandring. På dette tidspunktet strebet han stadig ivrigere etter å uttrykke transcendens i musikken, og sonatens ubeskrivelige åpningsfrase later til å destillere denne søken til en uforglemmelig gest. Sonaten preges også av komponistens økende opptatthet med kontrapunkt fra barokken, som gir finalens semi-autobiografiske fortelling om tapt og gjenvunnet vitalitet det mest hjemsøkende livet. Bagatellene op. 126 er bagateller bare i navnet, samtidige med niende symfoni, og deler dens olympiske humor i scherzoen og omfanget til Diabelli-variasjonene. Hver enkelt fanger en stemning like intens som den er flyktig. De kan kanskje sammenlignes på denne måten med Scarlattis sonater, slik som de Schmitt-Leonardy spiller på et annet Piano Classics-album: «en av de mest intelligent programmerte og særpreget spilte Scarlatti-samlingene som har kommet over min anmelders skrivebord på år.» (Gramophone)