Marisa & the Moths - What Doesn't Kill You (CD, Digipack)

Fakta Så det later til at dette bandet er en slags kanal for personer som vil vise frem et talent som overgår det de ellers ville hatt tilgang til. Først var det Sophie Lloyd, en tidligere Moth som ble gitarhelt for stjerner, med et nettverk i hardrock som ville fått enhver ung gitarist til å måpe. Så er det Marisa Rodriguez selv, og navnet hennes foran hele prosjektet er helt berettiget. Mens mye hardrock alltid leter etter en sterk kvinnelig vokalist, finner du få i de nye kretsene som kan måle seg med Rodriguez. Det er grunnen til at hun er den eneste på albumcoveret, hun er superstjernen. Faktisk kan man gå et steg lenger: hun rettferdiggjør hele eksistensen til Marisa And The Moths som band. Uten henne ville dette føles mye mindre bra totalt sett, og det sitter fast i mellomrommet mellom '90-tallets alternative rock, grunge og hardrock, en sjanger som i dag særlig kan virke litt begrenset. Det er dette som gjør at What Doesn't Kill You sine 16 låter spretter fram så høylytt, uten en tøddel subtilitet. Det er en tydelig uttalelse på dette albumet, på alle plan. Cursed er en god åpner på den fronten, der rockestandardene er helt borte til fordel for piano, strykere og Rodriguez' perfekt tonesikre følelsesuttrykk, som gir så mye mer i denne typen miljø. Det samme gjelder Straight-Laced, med albumets beste refreng, som den nøkterne alvoret i alt-country gjør enda større. Egentlig kunne hele dette stykket bare vært en hyllest til Rodriguez som vokalist, og det ville vært helt berettiget. Hun har alt man kan ønske seg: kraft, rekkevidde, flyt, og evnen til å ta opp i seg inntrykk fra samtidige artister, samtidig som hun høres ut som en egen artist. Og det sier mye at vokallinjene hennes i snitt er albumets store høydepunkter. Det er en urokkelig besluttsomhet i måten Wither Away og Gaslight reiser seg som søyler av stein fra havet, i kontrast til Sad, som er mer svaiende og morsom. På et album der Rodriguez river seg løs fra voldelige forhold og skadelige tankemønstre, er pusten av å omfavne menneskeligheten virkelig imponerende. Det som er enda bedre, er at hun behersker alt dette naturlig, enten det gjelder sårbarhet, å finne veien til selvkjærlighet igjen, eller å stige til himmels i en handling av enorm trass. Alt dette sier at det er et ganske tydelig skille mellom hvor hun står på dette albumet, og hvor Moths gjør det. Det er man vel ventet å finne når bandnavnet gjør at de i praksis settes på andreplass som akkompagnerende musikere, og det er urettferdig å antyde en anonymitet i fremføringen som ligner på opphøyde studiomusikere, men helt feil er det ikke. De står for den svakeste delen av albumet, nemlig Fake It Till You Make It og forsøket på en leken pseudopunk, som er for flat og ryggradsløs til å virke særlig effektivt. Resten er ikke så ille, men det er heller ikke mye smak å hente ut av det. Rodriguez virker ofte bevisst mikset høyere og lenger frem, og et instrumentalt uttrykk som allerede har problemer med å bryte løs eller la det gå, blir enda mer tilbaketrukket. Til syvende og sist er What Doesn't Kill You et album der de beste og svakeste sidene ligger ganske tett inntil hverandre. Et band som jobber seg mot mål blir reddet av en allsidig vokalist, så sikker på sine evner at hun nesten alene oppveier noen mindre overbevisende grep. Og selv om det kan gå i pluss totalt sett, ville man helst hatt noe slikt jevnt godt på alle plan. Det er absolutt verdt å prøve for Rodriguez alene; hun er et ekte talent som fortjener gjennombruddet for lenge siden. Kanskje det er begrensningen, likevel. Mønsteret med ekstremt dyktige soloartister som dukker opp uten forvarsel fra Marisa And The Moths tyder på det.