Michael Harris - Ego Decimation Profile (CD)

Fakta Michael Harris er en av de mest roste instrumentale gitaristene i dag, takket være en rekke soloutgivelser de siste 20 årene og sitt nåværende progmetall-band Thought Chamber. Hans 2006-utgivelse «Orchestrate» på Lion Music fikk strålende anmeldelser fra medier over hele verden. Hvorfor har Michael da valgt å gi ut sitt verk fra 1996, «Ego Decimation Profile», på nytt? For det første er denne utgivelsen en remikset, remasteret og ny innpakket versjon. Michael remikset og remasteret CD-en selv. Om remikset og remasteringen sier Michael: «EDP kom originalt ut på 90-tallet, da en tørrere miks var moderne, så et av målene mine med å remikse platen var å få en mer atmosfærisk lyd totalt sett (særlig på lead-gitarene og trommene). Målene mine var også å få en bedre trommelyd, en «rundere» lyd totalt sett, og å bruke stereobildet litt mer med ting som stereoforsinkelser og panorering.» Stilistisk er «EDP» en kombinasjon av metal, prog, funk, groove og jazzfusion, og den regnes som Harris' tyngste instrumentale plate til dags dato, siden det går en gjennomgående «metal»-påvirkning i alle låtene. Likevel inneholder den tre av Michaels personlige favorittlåter i et roligere tempo: «Grandscape», «Pawn to King IV» og «Terminus Epic». Melodi og komposisjon var Michaels hovedfokus på plata. Harris prøvde så langt som mulig å unngå å gå for langt over the top med effektfulle soloer eller intrikate partier, selv om den til tider er svært progressiv. Albumet var også en åpen invitasjon til god musikalsk innsats fra de andre musikerne, og for å oppnå det ble mange av låtene bevisst komponert med delpartier som byttet på rollene. Om hva han ville med albumet, sier Michael: «Målet var å blande rock, prog, jazzfusion, groove, funk og neoklassisk, alt med melodi og mye gitar. Bortsett fra åpningsstykket, «Forewarning», er det ikke mye keyboard på plata. Målet mitt med alle mine instrumentale plater er at komposisjonene er sterke, melodiene er originale og minneverdige, og at jeg ikke bare viser hvor mange noter jeg kan spille på gitar.» MICHAELS GJENNOMGANG AV HVERT SPOR 01) Forewarning: «Forewarning» var et vendepunkt for meg som komponist. Jeg så for meg et veldig tungt, progressivt og orkestrert stykke, noe jeg oppnådde med «FW», og jeg regner den som min første «mini-symfoni». Rob Stankiewicz spilte et flott trommespor, og jeg spilte alle de andre instrumentene. I denne remikserte versjonen spilte jeg faktisk inn stålstrengt akustisk gitar-intro på nytt med nylonstreng. Dette var den eneste delen av hele plata jeg spilte inn på nytt. 02) Vicious Uppercut: Tung og rask med progressive innslag, og «Vicious» føltes som en god oppfølger til «Forewarning» og satte tonen for plata. 03) Stratus-Fear: Temaet i dette stykket var refrenget, som bygger på et riff i G#-E som jeg hadde liggende en stund, og som virkelig blomstret da jeg tenkte ut melodien oppå det. Deretter skrev jeg den progressive midtdelen, som har en tredelt følelse. 04) Julius Seizure: Allerede før «Defense Mechanizms» hadde jeg en visjon om å smelte sammen metal og jazz (faren min er jazzmusiker), og «Julius» var et godt eksempel på det jeg ville oppnå. Jeg ville også ha med et rent jazzbrudd i en tung låt, og ventet tålmodig på den rette inspirasjonen til et slikt brudd i dette stykket. Keith Carlock gjorde en fantastisk jobb her. Selv om han den gangen var relativt ukjent, hadde jeg hentet ham på grunn av hans gode rykte. Så fantastisk som han var allerede da, tror jeg ingen kunne ha forutsett suksessen han skulle få senere. Han flyttet etter hvert til New York og har siden spilt med John Scofield, Steely Dan og Sting. 05) Pawn to King IV: Basert på melodier med kontrapunkt- og klassiske trekk, oppnådd med volumcrescendoer, et stykke jeg verken har laget før eller siden. Jeg hadde en demo liggende i lang tid, så jeg bearbeidet den litt, og den endte opp som en fin dynamisk kontrast på plata. 06) Grandscape: Dette hørtes veldig ut som filmmusikk. Melodiene, følelsen og lead-gitarlyden var viktigst for meg. Den er relativt enkel og en av mine favoritter på plata. 07) Hair On the E String: Tittelen er en parodi på Bachs «Air On the G String». Låten er likevel ikke neoklassisk, men metalpreget, med et hovedtema i lydisk modus og en progressiv midtdel med fin trommespilling fra Rob. 08) Freudian Trip: Jeg har likt å spille funk i mange år, og jeg vil regne «Freudian» som en metal-funk-låt. Keith og David var som hjemme på denne, og det var rett og slett morsomt. 09) Brainwarp: Den tyngste låten på plata. Jeg visste at den ville passe perfekt for Matt Thompson på trommer. Midtsoloen min starter med en av mine favoritt- og mest gale licks. 10) Terminus Epic: Definitivt en av mine favoritter på plata. Jeg brukte mye tid på å arrangere den. I lang tid hadde jeg ønsket å komponere en rask solo eller et brudd som bare besto av naturlige flageolett, og det gjorde jeg i denne midtdelen, en slags «låt inne i en låt».