Owen Maercks - Kinds of Blue (LP)

Fakta Fire tiår etter sin forrige soloplate, Teenage Sex Therapist (FTR 153-2LP), er Owen Maercks tilbake med en ny. Ganske sprøtt nok er mye av det samme følget med på Kinds of Blue. Gitarist Henry Kaiser var til og med initiativtakeren til dette prosjektet (som han så ofte er), og mente det var på tide at Owen laget bluesalbumet de alltid hadde snakket om. Saksofonistene Larry Ochs (ROVA) og John Oswald (Plunderphonics) er også tilbake og blåser vakre stormer. Det er en ny rytmeseksjon i byen: Doug Sovern på bass og Scott Amendola på trommer. De låter fantastisk og legger ned det lydbildet som trengs som grunnlag for Owens gitar og vokal, der bluesen hyler som mest skakkjørt. Valget av coverlåter bør leses som en slags nøkkel. Lonesome Sundowns «Love Me Now» erstatter noe av den opprinnelige sumpstemningen med en tilnærming man kan sammenligne med Bobby «Blue» Blands sofistikerte hunch. «Blue Monk» er en vidunderlig brukket tolkning på linje med Chadbournes besøk i Thelonious-repertoaret. Og Robert Pete Williams' «Wrong» holder seg til den opprinnelige akustiske og voldsomme intensjonen, selv om den også viser noen sidelengs krampetrekninger som kunne ha gitt forfatteren gikt. Originalene er like eklektiske. «Wild Time» er et rent gitarbasert utbrudd av zonkery. «Burnin'» er en Hooker-shuffle som får foten til å stampe ufrivillig. «Beautiful to Me» er alternativt univers-songsterism i Sex Therapists ånd. «Iceland Boogie» er den første kjente bluessangen som tar for seg Reykjavíks arkaiske gamblingslover, og bruker et noe Beefheartsk rammeverk til det. Og «Prayin' on Me» avslutter albumet med en utvidet demonstrasjon av ulike måter å synge og spille om blowjobs på, noe som bør fungere som mal for ethvert ungt band som er interessert i bj-sjangeren. Finnes det en coda? Du får svare selv. Hvor mange slags blått kan én mann ha? Variantene er uendelige, kjære venner. Og noen av de beste svarene som noensinne er gitt på spørsmålet, finnes nå på denne praktiske plata.