Paul Hindemith - Der Schwanendreher

Fakta Paul Hindemiths Der Schwanendreher (bokstavelig talt «svaneviderne») er en konsert for bratsj basert på middelalderske tyske folkeviser. Mens «svaneviderne» bokstavelig talt var en som vred stekespidsen på en stekende svane, betydde det billedlig en vandrende spillemann, hvis gatorgel eller lirekasse ble sveivet med et håndtak formet som en svanehals. Han komponerte verket mellom september og oktober 1935, og det ble uroppført i Concertgebouw i Amsterdam, med komponisten selv (en virtuos bratsjist som gjorde mye for å løfte instrumentets status) som solist. Her skaper Hindemith en musikalsk «struktur» som løfter den solistiske bratsjen ved å sette den opp mot en særegent instrumentert tutti-besetning med treblåsere, fire celloer og tre kontrabasser. Etter den langsomme innledningen til første sats kommer en del i klassisk sonateform, med instrumentasjon som fremkaller spillemannens verden og kunst. Andre sats åpner med en trist dialog mellom bratsj og harpe, inspirert av en gammel sang om tapt kjærlighet. Deretter følger en kontrasterende fugato, der gjøken, et dødsvarsel, sin tungsinn lettes av musikkens utforming. Tredje sats har sju variasjoner over den tittelgivende visen «Schwanendreher», hvis muntre og lette karakter gjengis dyktig med skimrende rytmisk artikulasjon. Hindemith var en produktiv og allsidig komponist, først tiltrukket av ekspresjonismen og atonal harmonikk, før han omfavnet en nybarokk stil på veien mot abstrakt objektivisme. Mot slutten av første kvartal av 1900-tallet var Hindemith blitt en av de ledende utøverne av Gebrauchsmusik («bruksmusikk»), en musikkform laget for å møte samfunnets behov i stedet for individuelle, abstrakte estetiske følelser. Det ga mye musikk rettet mot amatører, men uten kompromisser i kvalitet. Det var i denne sammenhengen Hindemith komponerte samlingen Schulwerk für Instrumental-Zusammenspiel (Undervisningsmusikk for instrumentalensembler) mellom mars og april 1927. Musikken er laget for et ungdomsorkester, og er på ingen måte kjedelig eller teknisk enkel. Den fjerde delen består av Fünf Stücke (Fem stykker) for femdelt strykeorkester, med en solo-fiolin i tillegg i det femte stykket. Selv om satsen holder seg innenfor visse tekniske rammer, er partituret fullt av uttrykksmessig variasjon, rytmisk dynamikk, harmonisk frihet og klangsensitivitet, alt sammen kjennetegn ved denne perioden i Hindemiths komponistkarriere. De viser komponistens kontrapunktiske ekspertise, en egenskap som er særlig tydelig i tredje stykke, Lebhaft, med sin direkte forbindelse til Johann Sebastian Bach. I disse «undervisningsverkene» viser Hindemiths nøye oppmerksomhet på detaljer en tydelig tysk tilbøyelighet til musikalsk håndverk som møter forventningene også hos «profesjonelle» musikere.