Q. Lazzarus - Goodbye Horses: The Many Lives Of Q Lazzarus (LP, Farget vinyl, Splatter, Lilla/Svart/Hvit)

Fakta Limited Edition i lilla med svart og hvit splatter-vinyl. For nesten alle var inngangen til musikken til Q Lazzarus «Goodbye Horses». Sangen kom først i 1988 via Jonathan Demmes Married to the Mob, men slo seg ikke fullt fast i det allmenne bevisstheten før den beryktet dukket opp igjen i Demmes The Silence of the Lambs i 1991. «Goodbye Horses» føltes som et helt eget univers - drømmeaktig og helt uvanlig, en umiddelbar klassiker som fenget lytterne og gjorde dem nysgjerrige på stemmen bak. Den stemmen tilhørte Diane Luckey, en unikt begavet artist hvis musikk var foran sin tid, og som i stor grad forble ukjent i sin levetid. I forbindelse med utgivelsen av Aridjis Fuentes' dokumentarfilm GoodbyeHorses: The Many Lives of Q Lazzarus gir Sacred Bones ut en samling sanger som spenner over hele Qs karriere og viser de ulike periodene i arbeidet hennes og hele bredden av personligheten hennes. Den første musikksamlingen som har fått velsignelse fra Qs gjenlevende familie, har Goodbye Horses den særlige betydningen at det er hennes første og eneste fullengdeutgivelse. Innspilt mellom 1985 og 1995 gjenspeiler denne skatten av tidligere uutgitt musikk noen av de mest interessante sidene ved popmusikken de siste fire tiårene, på en måte som føles både klok og svært eklektisk. Tittelsporet «Goodbye Horses» er fortsatt en enestående bit av uhyggelig new wave-perfeksjon, og man kunne tenke seg et helt Q Lazzarus-album spunnet rundt denne estetikken. Men i likhet med sangere som Alison Moyet, Annie Lennox eller Lisa Gerrard kunne Qs kameleonaktige stemme passe perfekt til en rekke stiler og settinger. Hennes versjon av Talking Heads' «Heaven» forvandler sangen til en fullstemt powerballade med klingende pianoutsmykninger, mens hennes tolkning av Gershwins «Summertime» høres ut som den dubbete klubbredux som kunne ha vært et perfekt følge til noe fra Nightclubbing-tiden til Grace Jones. Låter som «My Mistake» og «Hellfire» flørter med housemusikk og viser hvor bramfri og kraftfull Qs stemme kunne være når hun virkelig slapp løs, mens «Don't Let Go» høres ut som den bombastiske radiosingelen Cher kunne ha gitt ut for flere tiår siden. Andre steder har låter som «Bang Bang» og «I See Your Eyes» den gitardrevne alt-rock-følelsen som, i et parallelt univers, kunne ha gjort dem til faste innslag på 120 Minutes.