Rebecca Clarke - Music For Violin, Viola & Piano

Fakta Et slående portrett av Rebecca Clarke sett gjennom hennes kammermusikk, med den kraftfulle bratsjsonaten og en variert rekke miniatyrer og tonebilder. Etter flere tiår i glemselen får Clarkes musikk nå den oppmerksomheten den fortjener, og avslører henne som en av de mest særegne engelske komponistene i generasjonen etter Elgar. I essayet i hefter forteller pianisten Margherita Santi om sin første møte med Clarke, og hvordan det umiddelbart vakte «dyp beundring og undring». Hun finner røttene til Clarkes stil i musikken til Franck og Ravel, men også i den tyske tradisjonen, og hyller komponistens kompromissløst egenartede språk. Bratsjsonaten er et av Clarkes store verk. Hun skrev den i 1918–19 mens hun var på turné mellom Honolulu og Detroit, og for å fremføre den selv. Sonaten har siden fått fast plass i solobratsjistenes repertoar, med et brennende uttrykk og en kantet harmonikk som balanserer pastoral stemning mot en usentimental hardhet. Det gjør de sjeldne øyeblikkene med visjonær mystikk desto mer virkningsfulle. Som Margherita Santi påpeker, fremkaller sonaten «en melankolsk følsomhet: blikket til en som, når hun observerer verden, oppfatter og forstår det som er usynlig, men likevel velger å ikke gripe inn». De andre verkene her er knapt mindre betydningsfulle, til tross for det mindre formatet. Morpheus (1917), oppkalt etter sovegudinnen i gresk mytologi, befinner seg i en verden av tungt rêverie, der pianoet dekorerer bratsjlinjen med Szymanowski-aktige figurer. To vuggeviser, harmonisk enklere, er ikke mindre virkningsfulle og enda vakrere. To folkesangbearbeidelser, den ene skotsk og den andre engelsk, er rørende i sin enkle tilbakeholdenhet. Også basert på en engelsk folketone, vender Passacaglia tilbake til den mørke og stormfulle verdenen i bratsjsonaten. Midsummer Moon (for fiolin og piano) er kanskje det nærmeste Clarke kom å skrive i en populær salongstil. Til slutt slår trioen av instrumenter seg sammen i en nostalgisk dumka: en mesterlig sammensmelting av tsjekkisk dansestil med Clarkes egen, mer framoverlent holdning. Denne studioinnspillingen, gjort i Milano i 2024, er en ideell innføring i Rebecca Clarkes verden. Den presenterer henne fra alle sider, gjennom kultiverte fremføringer av musikere som føler en nærhet til komponistens banebrytende og fryktløse ånd.