Ricardo Richaid - Travesseiro Feliz (LP)

Fakta LP-versjon. 180 gram vinyl. På debutalbumet Travesseiro Feliz (Lykkelig pute) forener Rio de Janeiro-baserte artist Ricardo Richaid sin tropiske bakgrunn med kjærligheten til psykedelisk musikk, jazz og rock. Han henter også inspirasjon fra en rekke brasilianske giganter – Caetano Veloso, Arthur Verocai, Ivan Lins, Joyce, Hermeto Pascoal, Marcos Valle og Azymuth (for å nevne noen) – som han har jobbet med som ingeniør, assistent og produsent i Rios tidligere RCA-studio, Cia dos Tecnicos. Sterkt påvirket av Brasils legendariske tropicália-bevegelse, er Richaid også barnebarn av den brasilianske skuespilleren, sangeren og Disney-stjernen Aurora Miranda (Carmen Mirandas yngre søster). Richaid beskriver sin lyd som «Industrial Tropicalism», og musikken hans er utvilsomt et produkt av omgivelsene: varm, dunkel og vakker, men preget av stemningen i hjemlandet, der han sørger over den politiske, økonomiske og økologiske krisen. De uvanlige taktartene og den solrike jazz-folk-estetikken som møter post-punk, er pyntet med Richaids studiokunnskap. Travisseiro Feliz har kjente navn fra hele Rios musikkscene, blant dem perkussionisten Marcos Suzano (Gilberto Gil), eksperimentell popartist Ana Frango Eletrico og vokalist/multiinstrumentalist Jose Ibarra (Milton Nascimentos turnégruppe). På mellomspilssporet «Formigas» hører du også noen vers der Ricardo synger sammen med sin sju år gamle datter, Nina. Med tropicália-fakkelen videre er åpningssporet «Maracas Enterprise/Frio da manhã» en todelt reise gjennom Richaids klanglige tilnærming, der sammenflettede horn, kortgitarer dynket i kor og forvrengte synth-stikk møtes. Et perfekt eksempel på Richaids industrielle tropicalisme er «Largado Nu», som blander myke, akustiske gitarer og fløyter med hardere kantede synther og elektriske gitarer, mens «O Velho Cai» er vakker jazzpreget folk, med bassgitar uten bånd og saksofon som synger rundt vokalharmoniene til Richaid og Liza Machado. Ricardo vokste opp hos bestemoren Aurora Miranda til han var sytten (hun medvirket i Walt Disneys film Three Caballeros og var tilfeldigvis den første mennesken som kysset Donald Duck). Han hørte faren spille kromatiske skalaer og bossa nova-melodier på saksofon, moren spille brasiliansk klassisk piano, eller den punkrockende broren slå løs på trommene. Denne eklektiske musikalske oppveksten førte til at den tenåringen Ricardo lærte seg håndverket som bassist i et kortlivet hardrockband, som ble oppløst da Ricardo begynte å grave dypere. Ved siden av å ha gjort ingeniørarbeid for noen av sine musikalske helter i Brasil, har Richaid spilt i band som Mara Rúbia og nitú, fra Rios undergrunnsscener for eksperimentell psykedelia og jazz.