Riccardo Pes Pierluigi Piran - Musica "Degenerata" Per Violoncello

Fakta Italienske komponister og instrumentalister født i andre halvdel av 1800-tallet kan sees som barn av en sann kulturell revolusjon under Risorgimento. Denne revolusjonen oppsto av behovet for å skape en ny nasjonal musikalsk identitet, løsrevet fra operaens ikoniske og dominerende rolle. For mye av 1800-tallet hadde operatradisjonen skygget for den instrumentale, som først etter 1860 begynte å få særlig fart og utbredelse. Det enige Italia skulle nå måles mot de store europeiske maktene og måtte framstå som mer kultivert, progressivt og raffinert. Instrumentalmusikk (symfonisk og kammermusikk) hadde alltid vært knyttet til litteratur, filosofi og den mer intellektuelle verden, og passet perfekt til å gi landet en ny musikalsk identitet som kunne måle seg med og konkurrere med den store tyske modellen. Dette gjelder de tre komponistene som presenteres her (Sinigaglia, Fano, Massarani). De omfavnet fullt ut arven etter sine forgjengere, men betalte, som dem, prisen for å leve i et overgangsøyeblikk i historien. Som i et limbo mellom det «gamle» og det «nye», mellom romantikken, som på den tiden var helt utslitt i resten av Europa, og de første glimtene av et nytt musikalsk språk som snart ville bevege seg mot dekonstruksjon med avantgardene på 1900-tallet. Likevel har resultatet av deres arbeid historisk og utøvende interesse, og viser behovet for å gjenoppdage en betydelig del av den italienske musikkhistorien. Deres felles jødiske bakgrunn og den påfølgende sensuren under raselovene fra begynnelsen av 1930-tallet kan til en viss grad ha bidratt til gløymselen som rammet disse navnene. Riccardo Pes og Pierluigi Piran retter denne innspillingen mot de interessante verkene for cello og piano av de tre komponistene.