Sergio Fiorentino - The Legacy

Fakta Den mest omfattende hyllesten som noen gang er utgitt på plate til den italienske pianisten Sergio Fiorentinos kunst. Mange innspillinger her er nylig remasterte og utgis for første gang i den digitale tidsalderen. Et milepælsett for pianofiler. Settet er kuratert av samleren Ernst Lumpe, som skriver en lang hyllest og innledning i heftet, sammen med et essay av Christoph Schluren og Ottavia Maria Maceratini. Det var Lumpe som lokket pianisten ut av pensjonisttilværelsen på 1990-tallet, noe som ga en «Indian Summer» med innspillinger gjort i Berlin fram til kort før pianistens død i 1998. Disse gis nå ut på nytt, sammen med langt mindre kjente solo- og konsertinnspillinger fra 1950- og 60-tallet – «The Early Recordings» – og egne seksjoner om Fiorentinos særegne, frie mestring av Chopin og Liszt. Mange av de tidlige innspillingene ble gjort i Storbritannia for Concert Artist-etiketten under oppsyn av William Barrington-Coupe, og noen av dem ble utgitt under pseudonymer (men ikke tilskrevet hans kone Joyce Hatto, i det minste ikke på den tiden). I 1954 spilte han inn Mozarts konsert KV 467 i Napoli. Repertoaret fra disse årene fokuserer ellers på klangrike tolkninger av tysk musikk, fra Bach (og Bach/Busoni) via Beethoven til fantastisk oppfinnsomme Schumann og Brahms. Omtrent på samme tid spilte han likevel inn flere store Chopin-samlinger: balladene, etydene, poloneisene, scherzoene og valsene. Kildene til innspillingene varierer, fra mastertapes (av og til) til, oftere, de beste tilgjengelige LP-kopiene, ofte fra utgivelser i svært små opplag og med svekket lydkvalitet. Den kunstneriske verdien av framføringene taler likevel for seg selv. Lumpe beskriver ham som «en ekte aristokrat» på pianoet og siterer flere av hans elever, som husker en musiker uten ego, krevende og stille bevisst sine egne evner, men beskjeden og lite tilbøyelig til selvpromotering eller kunstneriske lunefulle utbrudd. Sent i livet vendte Fiorentino i Berlin noe av dette repertoaret på nytt og gikk over til russisk musikk: Prokofjev, Skrjabin og særlig Rachmaninov, som han alltid hadde æret som den fremste pianisten. Om dette settet vitner om noe, er det Fiorentinos plass i kanon som en av Rachmaninovs fåverdige etterfølgere. «Han er den eneste andre pianisten», sa den legendariske Arturo Benedetti Michelangeli om Sergio Fiorentino. Hvordan kan det være at en av det 20. århundrets største musikalske geniene fortsatt er så ukjent? Sergio Fiorentino (1927–1998) var en bemerkelsesverdig italiensk pianist, hvis karriere kombinerte eksepsjonell kunstnerskap med en stille, nesten gåtefull tilstedeværelse i musikklivet. Født i Napoli viste Fiorentino ekstraordinært talent tidlig og studerte ved det prestisjetunge konservatoriet San Pietro a Majella under veiledning av Alfredo Casella og Paolo Denza. Tidlige suksesser inkluderte betydelige konkurranseseire og lovende konsertdebuter, og etablerte ham som en stigende stjerne på den klassiske musikkscenen midt på 1900-tallet. Fiorentinos karrierebane tok imidlertid en dramatisk vending etter et flyulykke i 1954, som etterlot ham fysisk og følelsesmessig preget. Han gjenopptok å spille, men opptredenene ble sporadiske, og han trakk seg fra den internasjonale scenen. Fiorentinos innspillinger, som fikk bredere anerkjennelse senere i livet, avslører en pianist med usedvanlig dybde, teknisk mestring og tolkningsmessig innsikt. Han var kjent for sin affinitet til komponister som Bach, Beethoven, Chopin, Liszt og Rachmaninov, og spillet hans var preget av klarhet, emosjonell intensitet og fravær av effektsøkeri. Tolkningene hans var gjennomtenkte og unngikk showmanship til fordel for dyp musikalsk kommunikasjon. På 1990-tallet vendte Fiorentino tilbake til et mer aktivt innspillingsprogram og fikk forsinket anerkjennelse som kultfigur blant pianofiler. Tragisk nok ble livet hans kortet ned i 1998, men arven lever videre gjennom en skattekiste av innspillinger som fortsetter å inspirere lyttere og befester hans status som en av det 20. århundrets mest særegne pianister. Dette settet samler hoveddelen av Fiorentinos innspillinger, fra 1950-tallet til studioinnspillingene i Berlin tidlig på 1990-tallet. Noen av de (live)-innspillingene viser uunngåelig sin opprinnelse og tekniske svakheter, men overalt skinner den utrolige musikalske kraften til en av det 20. århundrets største pianister gjennom.