Sin Fang - Sad Party (LP)

Fakta LP-versjon. Inkluderer trykt innerhylse; inkluderer nedlastingskode. Etter samarbeidet med Sóley og múm-medlemmet Örvar Smárason på albumet Team Dreams fra 2018 (MORR 150CD/LP) tar Sindri Sigfússon igjen selv over roret med Sad Party. Resultatet av hektiske og for det meste improviserte jamsessions er ni popsanger like bittersøte som tittelen antyder, som beveger seg mellom Sin Fangs kjennetegnende evne til fengende melodier, rike klangteksturer og avansert musikalsk eksperimentering. Psykedelisk og melankolsk på samme tid, samler den Sigfússons mange ulike musikalske sider til en sammenhengende og uimotståelig flyt. Sad Party ble spilt inn av Sigfússon alene over tre uker i et gammelt trestudio i Reykjavíks sentrum, før det, som så mange islandske lokaler de siste årene, ble stengt for godt på grunn av stigende leier. «Det hadde en fantastisk utsikt, noe de fleste musikkstudioer ikke har», sier Sigfússon om stedet, der han hadde brukt så mye tid på innspilling, drikking og bordtennis de siste årene. Nå låste han seg inne i tre uker for å holde en siste Sad Party. Med mål om at musikken skulle være «ikke for rask og ikke for langsom, ikke for høy og ikke for stille», fulgte låtskriveren en radikal bevissthetsstrømtilnærming til tekstene. Åpningssporet «Planet Arfth» starter med frodige, varme droner og setter stemningen for Sin Fangs femte soloplate helt perfekt. Dette er farvel, sier de ordløse vokalene i bakgrunnen, men vi skal gjøre det beste ut av det, svarer den langsomme hiphop-groovet som tar over midtveis i sporet. Snart gir det plass til langsomme og funky drømmepop-lyder («Hollow»), og Sad Party tar gradvis fart med intrikat oppbygde rytmer («No Summer»), pianodrevet powerpop («Smother») og til og med IDM-inspirert elektronika («Goldenboy Is Sleeping»), før andre halvdel gjør melankolien som følger med et farvel hørbar. Det bitre følger det søte. Etter en fantastisk psykedelisk perle («Happiness»), en diffus rockeballade i moderat tempo («Never Who I Wanna Be») og et glitrende downbeat-stykke som viser Sigfússons evner som produsent av eksperimentell elektronisk musikk («Cloudjuice»), fungerer «Constellation» som den perfekte kodaen til albumet. Med sine undervanns-lo-fi-estetikk og psykoaktive kvaliteter avslutter den albumet med akkurat riktig mengde hymnisk tvetydighet. Skål for gamle steder, nye begynnelser og framfor alt Sin Fang!