Stunt Rock - Stunt Rock (Original Soundtrack) (LP)

Fakta På 1970-tallet, i rockens teatralske overdrivelsers tid, leverte Sorcery forestillinger på et helt nytt nivå, der det på scenen utspant seg en kamp mellom illusjonister som spilte Merlin og Satan. Mens Alice Cooper og KISS brakte kostymer, blod og flashpots inn i mainstream, integrerte disse hardrockerne fra Los Angeles levende magi, teatralsk drama og brudd på den fjerde veggen, og løftet musikalsk fortelling til nye høyder. Sorcery består av profesjonelle musikere, der kjernegruppen er gitarist Richard (Smokey) Taylor, vokalist Greg Magie og bassist Richie King, og to magikere opptrådte også på scenen under konsertene. Bandets nesten umiddelbare popularitet lokalt etter debuten i 1975 gjorde dem også ettertraktet for film og TV. Og så kom: Stunt Rock. Lenge før Jackass, før Crocodile Dundee, samtidig med Kiss Meets The Phantom Of The Park og like tidløs som klassisk heavy metal, fantes Stunt Rock. Den lavbudsjetterte B-filmen fra 1978 med høyt konsept blandet hardrock, magi, farlige stunts og en tidlig form for mockumentary til en episk spillefilm om en australsk stuntmann som gjenforenes med sin amerikanske fetter (og medlem av Sorcery) i L.A., og da bryter helvete løs. Sorcery komponerte soundtracket, som også var bandets debutalbum, og de ble vist spillende sanger gjennom hele filmen. Stunt Rock-soundtracket fanger den søte flekken mellom den lekne, campy okkulte bildebruken på 70-tallet, før Satanic Panic, og den kristne høyres kayfabe-raseri som fikk band til å dempe seg til fordel for glam og pomp. Det man får her er ren, kantete okkult heavy metal som høres ut som Sin After Sin-era Judas Priest med Robert Plant på vokal, kombinert med melodramatikken i Alice Cooper og The Whos rockeoperaer. Låtene er stramme og skifter raskt fra del til del, fra motiv til ouverture. Melodiene er uendelig gripende og fulle av oppmerksomhetsvekkende titler som «Talking To The Devil», «Mark of The Beast», «Stuntrocker» og «Burned Alive». På overflaten virker filmen Stunt Rock campy og gal nok til å bli omfavnet selv om musikken ikke var særlig spennende, men Sorcery beviser at deres arbeid fortjener å bli seriøst verdsatt i klassisk rocks kanon.