Tamar Sagiv - Shades Of Mourning

Fakta Jeg skriver disse ordene mens Midtøsten, fødestedet mitt, mine røtter, blør. Det finnes ingen ord som kan beskrive smerten, tapet og lidelsen jeg ser i landet og hos folket der, dag etter dag. Som meg selv, venner, familie og naboer som bor på andre siden av gjerdene som ble bygget for å skille oss, bærer de en pine som blir dypere etter hvert som krigene fortsetter – en smerte som vil leve i hjerter og sjeler i generasjoner fremover. Jeg ønsket at dette prosjektet skulle samle folk gjennom musikk. Min bestefar, født i Syria og formet av motgang, trodde på fred helt til sin siste dag. På grunn av ham tror jeg på fred, og jeg håper dette er en tro jeg aldri må sørge over. Konfliktens klanglandskap – den plutselige stillheten etter kaos, det uregelmessige hjerteslaget fra fjern artilleri, den unaturlige stillheten etter ødeleggelse – har uunngåelig funnet veien inn i mitt musikalske språk. Disse erfaringene med personlig tap, kollektiv sorg og varig håp ble grunnlaget for musikken på dette albumet, der hvert stykke utforsker ulike sider og nyanser av sorg. Shades of Mourning Dette albumet begynte, uten at jeg visste det, ved min bestemors dødsleie. Jeg skjønte ikke da at stykket jeg skrev mens hun tok sine siste åndedrag, skulle vokse til et album, og jeg visste heller ikke ennå at jeg var komponist. Rommet var mørkt og stille, luften hang ubevegelig, som om tiden selv hadde stanset. Utenfor fortsatte verden sine rytmer, men i det rommet ble tilværelsen innsnevret til det grunne hevingen og senkingen av brystkassen hennes. «Shades of Mourning», som åpner denne samlingen av komposisjoner sentrert rundt sorgprosessen, er en passacaglia – et farvel til en kvinne som formet livet mitt på måter jeg fortsatt oppdager. Den åpnet døren til komponering som en form for sorg, ettertanke og minne, og ble grunnlaget for hele dette verket. Røtter Mens jeg sørget over mitt personlige tap, fant jeg meg selv reflektere over familiens historie og hvordan den formet både min identitet og min musikk. Da jeg komponerte «Roots», ville jeg skape noe som sto i kontrast til det første stykket – noe vilt, uventet, ikke unnskyldende. Jeg ville fange den intense følelsen av blod som knytter seg til jord, av arv som går dypt i vår grunn. Hver tone så ut til å bære vekten av historier overlevert gjennom generasjoner, en slektslinje både hørt og følt, klingende som eldgammelt minne. Jeg spurte meg selv: hva betyr røttene våre for oss, og for andre? Hvor mye av historien vår lever i cellene våre, og hvor mye skrives om med hver generasjon? Intermezzo Noen måneder etter min bestemors død befant jeg meg på et kunstnerstipend i Catskills. Etter å ha vært så nær henne i hennes siste øyeblikk, opplevde jeg et privilegium som mange ikke får oppleve – å puste frisk luft midt i noen av verdens vakreste landskap. Hagen tok imot meg med omhyggelig pleie, et utbrudd av grønt mot den blå himmelen. Blomstene nikket i milde vinder, mens solskinnet varmet huden min. Ørene fylte seg med naturens musikk – fuglesang som trillet over den jevne sus fra Hudson-elven som strømmet forbi. Der, omgitt av livets vedvarende skjønnhet, fant jeg en skarp kontrast mellom tap og fornyelse. Det var her jeg møtte Purcell Palmer, grunnleggeren av stipendet, som ble en kjær venn. Hun døde bare noen måneder senere. Jeg skulle ønske hun visste hvor dypt hun og hjemmet hennes påvirket meg, hvor mye helbredelse jeg fant i tilfluktsstedet hun skapte. Jeg tilegner «Intermezzo» hennes minne. Og kanskje var du aldri slik Etter hvert som tiden gikk, utviklet sorgen seg utover mitt personlige tap og ble et sentralt tema i livet mitt, slik den har gjort for så mange andre rundt om i verden. Jeg fant meg selv bearbeide ikke bare dødsfallet til kjære, men også tapet av vennskap, ideer, ideologier og dypt forankrede verdier. Inspirert av Philip Glass' minimalistiske verk skapte jeg dette firesatsede strykertrioen for å utforske disse ulike dimensjonene av tap. «And maybe you never used to be» – mitt første kammermusikkverk – åpner samlingen med et spørsmål: hva skjer når det vi trodde var sikkert begynner å knuse? Mine skyer av sorg Under sorgen kommer det et stadium der du våkner hver dag under en mørk, uunngåelig sky. Den følger deg – presser mot brystet ditt, skygger for hvert åndedrag. Vekten setter seg i beina, som om fargene tømmes ut av verden rundt deg; maten mister smaken og blir ingenting annet enn tekstur. Selv latteren fra forbipasserende fremmede høres fjern og hul ut, som om den var filtrert gjennom tykt glass. Jeg ønsket at musikken skulle omslutte lytterne i denne tyngden, og la dem oppleve hvordan det føles når sorg blir din konstante følgesvenn, og omgir deg i det tilsynelatende uendelige mørket. Tidenes ende Kanskje den mest delikate og frodige satsen i denne samlingen. Gjennom de subtile effektene fra dempere utforsket jeg strykernes evne til å skape delikate farger og teksturer, og søkte etter lyder som kunne fange et eksistensielt spørsmål: Hvordan føles tidenes ende? På et visst punkt føltes det som om jeg levde gjennom en slik slutt. I denne satsen kjemper jeg med usikkerhet – vil vi finne lindring i våre siste øyeblikk, eller vil smerte bli vår varige arv? Musikken hvisker disse spørsmålene gjennom tilslørte toner og milde dissonanser. Imaginær verden Mens kriger, konflikter og utenkelig vold fortsetter å plage verden vår, finner jeg tilflukt i fantasien. Sorg, smerte og sorg er kollektive menneskelige opplevelser som berører alle sider av livene våre, og viser seg i ulike nyanser og betydninger, og etterlater varige avtrykk på sjelene våre. I min imaginære verden lider ingen levende skapning. Vi eksisterer side om side, tar vare på hverandre til tross for uenighet og smertefull historie, og arbeider sammen for å etterlate denne verden bedre enn vi fant den. Inspirert av Mishima-kvartetten, hvis musikk ga meg trøst i mørke tider, skapte jeg denne satsen. Må den gi deg samme glede og trøst som denne musikken ga meg. Preludium og In My Blue Hvordan avslutter vi denne reisen gjennom kjærlighet, tap og sorg? «Prelude» åpner veien til det siste sporet, «In My Blue». «In My Blue», basert på temaet i preludiet, beveger seg gjennom harmoniske endringer og rytmer, omtrent slik sorgen forandrer seg over tid. Musikken skaper en følelse av mild svimmelhet, som om rommet sakte dreier rundt deg – en melankolsk dans i et mørklagt rom der skygger blir partnere og toner henger i luften som svevende minner. I mine mørkeste øyeblikk fant jeg uventet trøst i musikken – ikke bare i å skape eller øve på den, men i å la den bli min tilflukt. Inspirert av Chet Bakers «Almost Blue» og med referanse til den milde gyngen i bossa nova, forestilte jeg meg en kjærlighetshistorie mellom mennesker som kjenner dyp smerte på nært hold, men likevel finner motet til å danse sammen. Jeg ønsket å avslutte dette albumet, ikke i sorg, men med det samme stille håpet som musikken alltid har gitt meg – muligheten for at vi selv etter dyp tap kan gå videre. Sammen. Tamar Sagiv er cellist og komponist, og hennes musikalske språk forbinder klassisk tradisjon med samtidig uttrykk. Arbeidet hennes utforsker temaer som minne, identitet og følelsesmessig resonans, og trekker ofte på personlige erfaringer for å skape klangverdener som føles både intime og allmenngyldige. Hennes originale komposisjon Roots – en refleksjon over arv og tilhørighet – ble urframført under hennes Carnegie Hall-debut i mai 2023, og fremført sammen med hennes mentor, den anerkjente cellisten Matt Haimovitz, under Cello Biennale-festivalen i Amsterdam. Opprinnelig fra Nord-Israel begynte Sagiv sin musikkutdanning ved Kfar Blum Music Center med Uri Chen og fortsatte ved Israeli Arts and Science Academy i Jerusalem med prof. Hillel Zori. Hun tok sin bachelorgrad ved Buchmann Mehta School of Music ved Tel Aviv-universitetet, og fullførte både sin mastergrad og sitt profesjonelle diplom (PDPL) ved Mannes School of Music i