Stella - Adagio ( Pink Vinyl)

Fakta Nesten så snart Stella Chronopoulou begynte å skrive Adagio, hennes femte album som Stella, visste hun at tiden endelig var kommet for å synge på gresk, morsmålet hennes. Det ville være første gang. Hun startet innspillingen nesten ved et tilfeldighet i 2019, under en 11 timer lang båttur til øya Anafi. Stella hadde nylig gjennomgått en periode med personlig uro og trengte en pause fra hjemmet. På ferjen tok hun frem mobiltelefonen mens båten skar seg gjennom Middelhavet, og begynte med en enkel melodi, og satte gradvis sammen et grovt instrumentalspor. Mens psykedeliske keyboards glitret og svaiet over staccato-trommer, antydet sporet et dypt utpust, som om Stella slapp taket på lenge unødvendig bagasje. En stund la hun instrumentalen til side. Hun var ikke klar ennå, og hadde ingen hast.

Stella vokste tross alt opp et rolig sted. I ungdommen i en relativt landlig forstad til Athen i Hellas lekte hun og vennene hennes fritt i tomme gater, uten å bekymre seg for biler eller tillatelse, og det var lett å leve. Men det siste tiåret har livet blitt stadig travlere for Stella, som nå holder til i hjertet av Athen. Hun har blitt en av det moderne Hellas' mest populære musikkeksportører, med tre sofistikerte, lekne popalbum framført med internasjonal stil. Etter debuten på Sub Pop, Up and Away, i 2022, nådde hun over tre millioner månedlige lyttere på Spotify. Suksessen var en velsignelse, men Stella lengtet noen ganger tilbake til det langsommere tempoet i ungdommen. Den lengselen er tråden som løst binder sammen hennes femte album, den fengslende Adagio. Albumet har lånt navnet sitt fra betegnelsen for musikk som skal spilles langsomt, og er en popplate som føles som et veldig varmt teppe, med nylongitarer og lettvektig perkusjon som svøper lytterne inn i tre minutter om gangen. Skrevet og innspilt over fem år, med et konsortium av internasjonale samarbeidspartnere, blant dem !!!s Rafael Cohen og den britiske låtskriveren Gabriel Stebbing, er Adagio en 27 minutter lang meditasjon over kjærlighet og begjær, hvile og tid. Selv om det meste synges på engelsk, framfører Stella her sine to første sanger på gresk: «Omorfo Mou», sangen som begynte på båten, og en coverversjon av Litsa Sakelarious «Ta Vimata» fra 1969, en kultklassiker fra den greske nybølgen. Det er et tegn på selvsikkerheten som stråler gjennom disse ømme og forelskede små låtene. Fra start til slutt høres Stella mer avslappet og komfortabel ut enn hun noensinne har vært på Adagio. Disse fengslende sangene vil ikke bremse karrieren hennes eller oppfylle tittelsporets ønske. Men i en halvtime gir Adagio et snev av varme til verden, og tiden løsner grepet sitt, selv om den ikke går saktere.