The Fall - Singles Live Vol.1: '78 - '81 (CD, Digipack)

Fakta «I have seen the madness in my area» synger Mr Smith på spor 4 på denne platen. Den setningen oppsummerer mye av det The Fall betyr for meg: de så på The North, stedet jeg vokste opp på, og så noe fremmed og uforklarlig der. Ikke «Gritty Northern Realism», men heller «Snotty Northern Sur-realism». Et velkomment alternativ til all den Hovis-reklamen, brassbandet, «Ee by gum» og «Last of the Summer Wine»-tullet man vanligvis fikk servert hver gang The North ble nevnt i massemediene. Ifølge The Fall hadde folk i Nord-England også drømmer, og noen ganger så de «monstre som lyste på taket» til den lokale diskoteket og måtte forholde seg til City Hobgoblins hver eneste dag. Dette var fantastisk nytt. Utrolig fantastisk nytt for en 18-åring som nettopp hadde forlatt skolen, levde på sosialstøtte og prøvde å slå gjennom i et band, noe som var ganske vanskelig fordi resten av bandet hadde blitt tvunget av foreldrene til å gå på universitetet. I tillegg var The North (unnskyld språket) fullstendig ødelagt i 1981: industrien var nedlagt av Thatcher-regjeringen, og hele befolkningen var i sjokktilstand. Vi trengte noe nytt å tro på. Et band å tro på. «We are Northern White Crap that talks back» var et annet inspirerende sitat på den tiden (du kan høre det i innledningen til «Psykick Dance Hall» på denne platen). For det var det jeg strevde etter: jeg prøvde å finne en stemme. Prøvde å finne ut hvem jeg kunne bli. En tøff jobb. The Fall hadde alltid vært til hjelp for meg i slike saker: Pulps første omtale i den lokale pressen, mens jeg fortsatt gikk på skolen, sammenlignet oss med «en blanding av ABBA og The Fall» (den beste anmeldelsen noensinne!), noe som i beste fall var oppmuntrende. Så dro jeg sammen med søsteren min for å se dem på The Leadmill, og det endte med en krangel mellom oss om hvorvidt det vi nettopp hadde overvært «egentlig» var musikk. La være med det spørsmålet, hva med alt det andre? Har man lov til å være så repetitiv? Må alle instrumentene være stemt? Får sangeren henge jakken sin på mikrofonstativet hvis han blir for varm? Ja, nei, ja. The Fall åpnet for muligheter. Viste mulige rømningsveier. De sa: «Alle kan gjøre dette, så lenge de gjør det på sin egen måte». Det betydde at man måtte lage sine egne regler og finne sine egne temaer å skrive sanger om, blant ruinene i det nylig postindustrielle Nord. Å gå i gang. Denne platen bringer tilbake de dagene med inspirasjon og begeistring. Jeg kan disse sangene utenat, selv om jeg aldri kjøpte en Fall-singel på den tiden; John Peel spilte alltid The Fall-utgivelser, så jeg tok dem opp fra radioen. Beklager. Jeg er sikker på at du kjenner dem også. Men å høre dem live, i øyeblikkets hete, bringer virkelig tilbake The Falls ånd. Svimmelheten og spenningen. Den håndgripelige sulten etter å finne noe nytt å synge om og tro på. Denne musikken blir aldri gammel. The Fall er fortsatt det perfekte motgiftet mot «madness in our area». Må de herske lenge.