Thee Oh Sees - Putrifiers Ii

Fakta Hva er det første som popper opp når noen nevner Thee Oh Sees? Sannsynligvis den voldsomme livescenen deres, ikke sant? Bilder av John Dwyer som tygger på gitaren, kveler høyttalerne og henger ut tungen, mens et vilt utseende mannskap slår hver krok inn som en spiker i kisten til det man trodde 2000-tallets rock 'n' roll skulle være? Ja, det høres riktig ut. Men da går man glipp av et viktigere poeng: hvor umulig Thee Oh Sees har vært å sette fingeren på siden Dwyer startet prosjektet på slutten av 90-tallet som en solopause fra savnede undergrunnsband som Pink and Brown og Coachwhips. Den rastløsheten strekker seg fra den tårnhøye tittelsporet på 13 minutter fra LP-en Warm Smile fra 2010 til de skiftende humørene på the Master's Bedroom Is Worth Spending a Night In fra 2008. Så har vi de hjemmelagde symfoniene på Castlemania og de høytflyvende krokene på Carrion Crawler / the Dream, der et andre trommesett ble satt inn blant solbrente orgler, flettede gitarer og rytmer som hopper over skinnene. Foretrekker man en litt mer subtil musikalsk vekking, finnes det alltid Putrifiers II, det nyeste i en lang rekke Oh Sees-album som utvider gruppens lyd langt utover et vennlig nabolagsgarasjeband. Selv om de romodysseiske hintene i «Wax Face» faktisk høres ut som de skal smelte ørene av deg, er platen full av avvikende sidespor, fra de giftige strykepartiene og Eno-inspirert produksjon i «So Nice» til de grooveforankrede krautrock-tendensene i «Lupine Dominus». Det mest iøynefallende kan likevel være Dwyers melodier, som avslører en mykere side ved låtskrivingen hans, noe som gir god mening når man tar i betraktning hvor ulike innflytelsene hans er. Scott Walker, Velvet Underground, the Zombies og det eksperimentelle japanske bandet Les Rallizes Denudes er bare en liten smakebit på det som preget Thee Oh Sees denne gangen, da Dwyer vendte tilbake til de multiinstrumentale metodene fra Castlemania, mens nye fullbandsøkter for et annet album allerede er i gang. Han fikk også en fyldigere, tørrere lyd med trommeslager og lydtekniker Chris Woodhouse og gjesteartister som Mikal Cronin (saksofon), Heidi Maureen Alexander (trompet, vokal) og K Dylan Edrich (bratsj).