Tiny Ruins - Ceremony (LP)

Fakta Tiny Ruins, prosjektet til newzealandske Hollie Fullbrook, er tilbake med sitt fjerde album, Ceremony, utgitt på Ba Da Bing Records. Oppfølgeren til den hyllede Olympic Girls fra 2019 går dypt inn i alle de gamle og mørke spørsmålene om hva det vil si å være menneske, og noen ganger nesten drukner det. Likevel viser sangene også hvordan man kan finne styrken til å svømme bort fra skipsforliset, presse seg gjennom sleien og komme opp til en ny morgen, en ny sjanse. Ceremony skyller inn og tar en med seg som en sterk tidevannsstrøm. Sangene er «kapitler» i en saga som utspiller seg på bredden av Manukau-havnen i Tamaki Makaurau (også kjent som Auckland). Lokalt kalt «Old Murky» ligger den vestlige utkanten av Waitakere-fjellene der Fullbrook bor. Havnen i seg selv er et farlig og ofte forurenset farvann, men går man til en av de mange stille bukter, finner man tidevannsflater, skalldyr og fugleliv. «Det er vakkert, men også gjørmete, skittent og forsømt. Det er et ekte møte mellom natur og menneske», sier Hollie. Albumets sanger tok form mens hun utforsket det urolige landskapet til fots sammen med sine to hunder. Det Fullbrook la merke til der, er notert over hele Ceremony (omslagskunst av Christiane Shortal), like lysende som en naturforskers skrapbok. Etter atskillige måneder på turné med Olympic Girls, både solo og med sitt faste band bestående av Cass Basil (bass), Alex Freer (trommer) og Tom Healy (elektrisk gitar, produsent), vendte Fullbrook i atten måneder hjem til bredden av Little Muddy Creek, utslitt og med en global pandemi i horisonten. Sangene som skulle bli til Ceremony fantes som notatfiler, «fragmentariske dikt», ord hun hadde skrevet tidligere i en dyp periode med personlig tap, ord fra et «vanskelig sted» som hun hadde blitt god til å unngå. Da nedstengningen begynte å lette, dro Fullbrook til en gammel togvogn i byen Raglan og brukte flere dager på å smi disse tunge tekstene til sanger. Bandkameratenes intuitive samspill styrte de tidlige demoene inn i en annen retning, med oppfinnsomme, ofte gledesfylte arrangementer som løfter Fullbrooks tunge sanger inn i et salig varmt klangfundament, bært fram av en slags musikalsk tillit.